Hopp til hovedinnholdet

Jeg har problemer på skolen, noen sperrer meg inne i rom, klår på meg og ser på meg som om jeg skulle vært tilbakestående. Jeg vil slanke meg og, har det ikke bra med meg selv.  

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei

Jeg er en 17 år gammel jente. Jeg vet ikke hva som feiler meg, jeg er sur og gretten helle tiden, vennene mine påstår jeg har mensen fordi jeg er så sur.
Det er flere grunner til dette den ene kameraten min driver og beføler meg hele tiden. Og uansett hvor mange ganger jeg har bedt ham stoppe, og tar bort hendene hans så nekter han og stoppe, jeg blir så irritert på dette for det værste jeg hvet er hvis noen er nær meg. Da tar jeg alltid og klør bort følelsen eller slår eller et eller annet, jeg blir kvalm og vil bare legge meg ned og la noen dælje løs ¨på meg, så jeg kan føle smerte i stedet for selve følelsen. Han vet at jeg ikke liker det, og det irriterer meg at han nekter og stoppe. Har du noen tips til hva jeg kan gjøre??

Kameratene mine mener også det er gøy og sperre døren når folk skal ut. De sperret meg inne med en lærer, jeg fikk ikke opp døren og akuratt da hun tok og skulle prøve gikk den opp med en gang, fordi akuratt da slapp de og løp sånn at hun ikke så dem, sånt synes de er kjempemorsomt, det gjør ikke jeg og det hvet dem.
En dag her ble jeg sperret inne i den lille gangen før klasserommet og ved helsesøster, hverken jeg eller dem visste at hun var der, og de sperret meg og slukte lyset. Jeg fikk helt panikk og fikk følelsen at det var noen i rommet sammen med meg, jeg holdt på å begynne å grine men jeg klarte å få på lyset igjen. Selv om kameratene mine hørte meg skrike og nesten få panikk åpnet de ikke, jeg forsatte og skrike og skrike for jeg klarte ikke være der inne fikk helt klaus. Da kom helesesøster ut og akuratt da hun åpnet døren hadde de løpt så det så ut som om ingen hadde sperret døren. På grunn av dette kommer jeg aldri til å tørre å gå til helesesøster hvis det skulle blitt nødvendig, det hadde blitt for flaut. På samme måte som jeg ikke tør og gå tilbake til bokhandelen og dyrebutikken jeg var utplassert fordi jeg er redd de skal kjenne meg igjen, og si noe.Jeg har også problemer med å møte eller snakke med noen som har kjeftet på meg en eller annen gang i historien uansett hva grunnen er. Jeg klarer ikke at noen kjefter på meg for da begynner jeg bare å grine. Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke ha det sånn.

Jeg føler meg også hele tiden tilbakestående, og at alle ser på meg som om jeg skulle vært det. Jeg tror alltid det er meg folk ler og snakker om når jeg møter folk ute. Jeg føler meg som en sperret sjel inne i min egen kropp, som ser ut gjennom 2 øyne, jeg hater det. Har alle det sånn? Jeg føler at alle andre er så livlige og lystige, men jeg er fanget, og når jeg snakker føler jeg meg dum for jeg hører hvert ord og den stygge stemmen min i hodet, og jeg føler meg dum når jeg snakker med menensker og ser på folk. Når jeg går og overalt føler jeg meg som om jeg er inne meg selv, og jeg orker det ikke lenger, jeg liker det ikke. Jeg tror ingen liker meg, hver dag må jeg snakke lenge før jeg tørr og slippe meg litt løs og le ordentlig i en samtale uansett om det bare er kompisene mine, men de mobber latteren min og nesten alt jeg gjør. Min bestevennine ser jeg bare en gang i blant, og hun går på en annen skole, men jeg føler at hun ikke vil ha noe med meg å gjøre og at jeg plager henne hver gang jeg skriver til henne på msn. Er dette noe alle føler kanskje?

Jeg lever nesten i tv verdenen, jeg har sikkelig dårlig hukommelse på minner, skoleting og jeg er veeldig diskre, men når det kommer til tv husker jeg alt. Jeg lever meg helt inn i serien og skjer det noe ille med karakterene eller noe som er flaut for dem må jeg pause og puste godt før jeg går videre selv om jeg ikke liker serien. Jeg bruker nesten all tiden jeg har på å drømme om hvem jeg mener jeg burde vært, og drømmer meg inn i tv serier og sånn, jeg forsetter med dette i timene og jeg får nesten ikke med meg omverdnen lenger, jeg føler at jeg bare er trukket langt inni meg selv. Er det noen tips til hvordan man kan slutte med dette?

Jeg tør ikke gå til leger, jeg vet ikke hvorfor det bare er sånn, jeg blir ikke hjemme på grunn av redsel for varselbrev og ikke kunne få karakter i faget. så hvis jeg er syk så hvet jeg det ikke en gang for om jeg så fryser midt på sommeren så gjør jeg som vanlig å går på skolen, men jeg tror ikke jeg har vært syk. Har ikke vært syk på 2 år. Jeg vet heller ikke om jeg tør og gå ned på helsestsjonen eller sende en mail og bokke time hvis jeg noen gang kommer til å trenge prevansjonsmiddel, det tør jeg ikke, det er for flaut.

Jeg føler meg egentlig ganske fin, jeg er helt vanlig, plutslig smiler jeg, plutslig gråter jeg og plutslig er jeg sikkelig sur. Det er jo sånn alle er, men jeg har litt problemer når det kommer til mat.
Jeg vil slanke megfordi jeg har så stor mage og tykke lår. og Siden mamma er medlem av vektklubben og hun veier 10 kilo mer enn meg så vet jeg hvor ca mye kalorier hun skal ha i seg i løpet av en dag. Jeg prøver å holde meg under sammme, men i helgene skjeier jeg ofte ut, i hverdagene prøver jeg å kutte ned til bare 1 måltid per dag nemmelig middag. Jeg klarer ikke spise frokost eller lunsj og blir kvalm bare med tanken av å skulle stikke noe inn i munnen, hvis jeg prøver å spise noe ser jeg bar dumt på maten. Jeg spiser kanskje 1 brødskive når jeg kommer hjem fra skolen, men som regel spiser jeg ikke før middag og ikke noe etter det. Da holder jeg meg langt under 1700 kalorier, det jeg ikke spiser på hverdaen tar jeg igjen i helgen. problemet er at jeg begynner å holde på å kutte ut frokosten der også på grunn av at jeg ikke orker å stikke noe inn i munn og jeg kan ikke det for jeg må holde meg til planenen. Er det noen tips for hvordan jeg kan forsette med frokost i helgene?
På hverdangene hvis jeg spiser noe utenom middag er det som regel sukkertøy og annet søtt, det er fordi det ligger fremme og synes. Derfor har jeg begynt og takke nei til dette i helgene, men jeg vil det skal være omvendt. Noen forslag???
Jeg trener ikke så mye, må jo begynne med det jeg bare har ikke krefter eller orker ikke sette i gang. Trener med mamma noen ganger i helgene og går tur annenhver uke, men er det nok. Jeg skal fra 60 og ned til 50 i vekt, for det er det som er normalt for en på 165 og det er der jeg vil ligge og jeg må kvitte meg med fett. Vil også ha flat mage noen tips til lette øvelser jeg kan gjøre hver dag?
Jeg føler att jeg er nødt til å ha en tynn og pen kropp, jeg vil ha en sånn som de i Usa for der er alle slanke og pene. Jeg har hår på hele kroppen og på magen er de sorte ved navelen, det er så ekkelt og jeg tør ikke ta de bort for jeg vet ikke hvordan og jeg er redd de skal komme ut mye værre. Jeg må ha en slank og flat mage og tynne lår for å overdøve dette, alle jeg kjenner vil ha slanke jenter, derfor må jeg slanke meg. Har dere noen slanketips?

Håper på svar
hilsen meg
account_circle