Hopp til hovedinnholdet

Jeg har en del ting jeg sliter med. Også lurte jeg på om du kunne fortelle meg( etter å ha lest ) om jeg er deprimert eller ikke ?

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei. :-) Jeg har en del ting jeg sliter med. Også lurte jeg på om du kunne fortelle meg( etter å ha lest ) om jeg er deprimert eller ikke ? Jeg lurer veldig på det, fordi det har pågått over lang lang tid, og DET TAR IKKE SLUTT. Jeg blir snart Gal. Har fortalt noen av tingene til mamma & pappa. MEN DI TAR MEG IKKE PÅ ALVOR ! 1. Selvmordstanker, hver eneste dag. Jeg tar aaalt for mye plass siden jeg er så tjukk. Også ødelegger jeg bare familien min, og di såkalte '' vennene mine ''. Værden greier seg egentlig rett og slett bedre uten meg. Unskjuld for at jeg plager deg med dette, du har sikkert mye bedre ting å ta deg til enn å lese på mine klager. Men jeg vil bare sånn ha hjelp . Jeg tør ikke snakke med helsesøster fordi at hun har sikker nok problemer selv stakkar. 2. Jeg er helt alene, jeg kan ikke stole på noen. Jeg har ingen å snakke med. Jeg trivest egentlig best alene. Men akuratt noen ting hadde vert greie å få løftet av skulderen. 3. Jeg gråter HELE TIDEN. Noen ganger uten grunn også. Vist jeg slår meg, vist jeg tenker på noe. Snakker om noe. Og av og til bare plutselig bryter jeg ut. 4. Jeg skader meg selv. Hver gang jeg har kranglet med noen, eller vist mamma & pappa krangler føler jeg det er min feil, og skal straffe meg selv. Jeg rasper opp hele huden min, kutter meg, slår hodet mitt inn i vegger osv. 5. Jeg trøstespiser. heeeele tiden. ( fordi jeg er lei meg hele tiden ) Jeg kan vere glad i ca. 5 min, men så er jeg pluuuutseli tilbake til her jeg pleier å vere, ulykkelig ! 6. Jeg får ikke sove. Jeg prøver å prøver å prøver å prøver. Men uansett så får jeg ikke sove før 4-6 tiden på morningen. Jeg prøver alt jeg kan, men jeg får det ikke til ! 7. Angst. Jeg er redd alt. Alt og ingenting. Dette er i sammenheng med en episode som skjedde rundt jul. Jeg skulle gå hjem fra en vennine, også hadde jeg bare veien opp til huset mitt igjenn ( men den er veldig lang, fordi det er noen uhyggelig lange bakker ved siden av, før du kommer opp. Ingen hus der ) så stod det en mann med 2 hunder i veien å bare så rett fram, hundene reagerte ikke på at jeg gjikk forbi engang. mannen hadde stått iro med hundene sine en stund. Men når jeg hadde komt et pittelite stykke opp, begynte han å gå. Og siden jeg hadde sett at han sto i ro, fra lenger nede i veien , ble jeg liv redd. Jeg så på klokken og fant også ut at jeg var forsein. Begynte så å gå raskere. Da begynte han mannen også å gå raskere. Nå var han nesten rett bak meg. Jeg tok opp telefonen å ringte til en vennine , menst jeg omtrent jogget oppåver grusveien. Som jeg sa, ingen hus i nerheten som kunne redde meg. Mannen begynte også å jogge. ENDELIG svarte venninen min, å jeg nesten skrek navnet hennes. : KINE !! ( bruker ett annet navn, enn det hun egentlig heter ;-) ) Da roet jeg meg ned å pratet i vei med Kine, jeg hadde også volumet så høyt på telefonen at du hørte utenifra at jeg snakket med noen. Denne mannen som var bak meg, begynte nå å sakke ned. Når jeg var nesten med huset mitt, begynte jeg å spurte. Da fikk mannen fart på seg igjenn. Men jeg var raskest, kom inn i huset, smalt igjenn døren å låste. Jeg er så utrolig redd for at noe sånt skal skje igjenn. Tenk om jeg ikke rekker det den gangen ? 8. Lillebroren min kvelte meg. Det var så lenge, at det ikke var lenge før jeg besvimte. Da såg fetteren våres det å skreik til han at han kvelte meg. Jeg kjempet etter pusten utrolig lenge etter det hadde skjedd. Da kom broren min bort til meg igjenn og jeg slo etter han. For at han skulle komme seg vekk, jeg var rett og slett liv redd. Da mamma kom ut, og broren min sa jeg hadde slått etter han ble hun sur. Da jeg endelig hadde fått pusten tilbake, greide ikke å snakke skikkelig for jeg hadde så utrolig vondt, sa jeg at han hadde kvelt meg. Mamma sa BARE : NEI ! Det gjorde han IKKE. DU LEVER JO, GJØR DU IKKE ? . Med den stemmen, som om JEG hadde gjort noe galt. Jeg hadde utrooolig vondt i halsen hele dagen, og kjenner det faktisk litt ennå, vist jeg puster tungt elns. ( 2 dager siden ) Men, det er ikke bare det som har skjedd mellom meg og han. Vi slost av og til pga. vi er skikkelig agressive begge to. Men siden han er lillebroren min slår eller spenner jeg han ALDRI, jeg bare snakker stygt, skriker og holder han vekke fra meg når han går til angrep. Han er litt verre enn meg. Jeg har flere klore merker og bitemerker etter ting som har skjedd med oss. En gang truet han meg med hammer, en annen gang har han kastet 3 store steiner på meg. Alle traff. Jeg vet det er litt teit å vere redd lillebroren sin, men for meg er han en trussel. Og på det punktet er det BARE pappa som bryr seg. For i mamma sine øyne kan han ikke gjøre noe galt. HVA SKAL JEG GJØRE ?! JEG ORKER IKKE LEVE SLIK LENGER.

SVAR

Besvart 10.08.2009 11:58:46
account_circle