Hopp til hovedinnholdet

Jeg sliter hjemme, på skolen og trenger noen å snakke med nå.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei!Livet mitt er ikke enkelt. Jeg har ikke én ting å snakke om men to; venner/mobbinga og foreldrene mine. Jeg har blitt utfryst siden første klasse, og bare hatt en venn til 4.klasse, da veninna mi flytta. Jeg gikk helt alene, og ingen i klassen min var noe snill med meg til vennen min flyttet tilbake i 6.klasse, men da var vi uvenner.. Jeg ble rett og slett mobbet, de sa at jeg var tynn, men likevell var jeg kjempetung, og jeg var ikke flink i noe. "Hvorfor har du begynt på turn?" ol komentarer fikk jeg. Dette var av ti år gamle jenter(skjønner ikke hvordan en kan være så skutt). Dette senket da selvtillitten min, og den ble ikke stort bedre da vi begynte i 7.klasse på ny skole. Jeg fikk "en-ukers-venner", som navnet varte de i en uke før "de nye på skolen" var teite.. Veninna mi var ikke like heldig på begynnelsen, men hun fikk ei veninne når alle synes jeg var rar.. Hun fant rundt sommerferie-tid at hun var mye kulere enn meg, å sluttet å snakke med meg, og fikk ganske mange imot meg. I 8.klasse var jeg selvfølgelig så krenket av dette at jeg ikke klarte å tenke på meg selv, så ikke ut og jeg fikk dårlig samvittighet hver gang jeg trengte klær for mamma søyt hele tiden av at hun har så lite penger. Jeg fikk da på ungdomsskolen et litt sjenert, nerde rykte. I tillegg fikk jeg ryktet på meg at jeg ikke dusjet. Jeg dusjet, men hadde ikke så mye klær siden jeg vokste ut av alt.. Derfor kunne jeg ikke legge noe til vask, og måtte bruke skittne klær. Det fordi jeg syntest synd på mamma. Jeg var i grunn veldig flink på skolen, men jeg spiste så mange skillingsboller og annet usunt at jeg holdt på å få diabetes (selv om jeg veite 45 kg og var 160 cm høy). Jeg gikk å fikk ikke til å konsentrere meg og det var nesten så jeg gikk å besvimte flere ganger om dagen.. Vi gikk til lege med dette og jeg begynte å spise vitamintillegg. Derfor er hukommelsen min svekket idag, og jeg skjønner ikke noe av hjernen min sin tankegang. Men nokk om skolen, jeg ville bare påpeke at jeg ikke har hatt det som smurt der.. Litt om familien min: Pappaen min har en svært følsom allergi for så og si alt. Støv, dyr, pollen, kritt, mugg, jeg mener ALT! Han har også dødelig snorke, som jeg kaller det. Han er kronisk(med mindre jeg tar feil av ordet kronisk) død 12 ganger i løpet av en natt. Det fordi han ikke får puste. Han har tatt operasjon for å fjerne drøvelen, men dette er noe han fortsatt liter av. Han har også prolaps. Moren min har hatt psoriasisleddgikt siden hun var 17 år. Vi er fire unger, så dette har sletet på hun så hun har vært utmattet osv. I en periode over de fem siste årene har hun vært med legen, for hun har hatt så store smerter i ryggen i tillegg til at hun har vært psykisk sliten/lei seg. Legene skyldte på døden av hennes bror og gav hun mye forskjellig som skulle lindre dette. Det endte med anti-deprissive og sovetabletter. I 2008 fant de ut at en virvel i ryggraden (ikke prolaps) hadde forskjøvet seg 1 cm (veldig ille) og presset på nervene inni ryggen, november opererte hun seg for dette, og det er fortsatt ikke bra. Min eldste søster har vært mye psykisk stresset. Hun fikk diagnosen ME like før jul 2008. Hun fikk det trolig for over 8 år siden(i 2000) og 80% av grunnen var at hun ubevisst hadde kyssesjuka. Min nest eldste søster er en bortskjemt unge, som foreldrene mine antageligvis har betalt 200.000 kr på det siste året fordi hun ikke orket å skaffe seg egen jobb. De har betalt for russetid, (halve)bil, lappen, leilighet, hest, enda mer hest, dyrlegeregninger, og endel klær. I konfen min stod hun å snakket til en stol unna tanta mi som jobber i kassa på kiwi, hvor hun har jobbet veldig lenge og trives med. "Jeg orker ikke sitte i kassa på kiwi når jeg er 50 år", med det mener hun at det ikke er godt nokk. Min yngste søster har (men ikke diagnosen) ADHD. Hun klikker, har truet meg med kniv, sparket, slått, snakket stygt til meg osv. Nesten alt som er normalt for søsken. Det eneste er at hun alltid er frekk med meg, og bruker setninger som at jeg ligner på pinnochio (for jeg har litt stor nese), mens når jeg tuller skikkelig med hun å sier noe som idag var du feit (selv om hun er like tynn som meg) går hun til mamma å gråter om det. Hun er foresten 13 i år. Og hun sover fortsatt med lyset på og døren åpen. Mitt liv uten skolen er vel kanksje like langt. Jeg haater vann. Og i 4.klasse hoppet jeg over frokost for jeg fikk ikke tid eller noe, og spydde på skolen. Jeg ble selvfølgelig sendt hjem, men jeg fikk ikke noe i meg. Hverken vann, mat, cola eller noe. Jeg ble sendt på legevakta, som videreførte meg til kr.sund på barnesykehus for i min by er det ikke så store alternativ. Jeg ble frisk etter 3 dager synes jeg å huske, men jeg tror det var i rundt en uke. Jeg har jo holdt på å få diabetes og det tok vel 1 helt år siden jeg begynte å merke det på kroppen til jeg ble "okei". Samtidig rett etter/før mor ble operert hadde jeg en liten ulykke på ridebanen og hesten jeg red sklei i en sving og jeg fikk hesten på 300 kg over foten min. Jeg kom uten brudd, men de to store leddbåndene på hver side av foten ble forstrekt. Jeg kunne ikke ri på 4 uker, og jeg merker det fortsatt i foten min at den ikke er helt okei (lager et lite klikk og det er på en måte merkelig når jeg vrir foten 360* fra ankelen (lager sirkler)). Dette var også mye stress på meg. Etter dette kom konfen min, og som den perfeksjonisten jeg er ville jeg at den skulle være perfekt. For ei som jeg var veninne med skrøyt skikkelig over at hun skulle legge inn mye penger på konfen hennes. Og hun er en person som snakker om det senere. For å si det sånn er hun e bitch. Men nokk om det. I sommerferien i år så var jeg en tur i hovedstaden og fikk desverre betennelse i blindtarmen som betød mindre riding, og til og med mindre gåing og mer sengeligging. Jeg ble jo operert og vi mistet tellingen etter at jeg vi hadde talt at jeg hadde spydd 50 ganger. Dette var jo også en belastning for kroppen min. MEN alt i alt vil jeg ha noen jeg kan snakke med for å få hjelp for kroppen og hodet mitt er heelt psykisk og fysisk sliten! Jeg gikk til psykolog men visste ikke hva en psykolog var på den tid. Jeg ønsker egentlig å gå til en psykolog, men lurer på om dette er gratis, og om jeg kan skaffe dette uten at mamma/pappa hvet om det, for de er jo litt grunn til at jeg er "syk". Jeg bryr meg egentlig om ting jeg ikke skal..
account_circle