Hopp til hovedinnholdet

Hva skal jeg gjøre for å ikke komme tilbake i disse depressive fasene?

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei, jeg vet at "lavalderen" liksom er 13 og jeg er 12, men jeg trenger virkelig hjelp og hater å lyve. Helt siden jeg ble 10 har jeg hatt forferdelig selvtillit, mange depressive perioder, 3 selvmordsforsøk, kuttet meg selv , på kanten med spiseforstyrrelser, osv. Vel, sommeren 2010 sluttet jeg å oppleve glede. Den eneste tiden i løpet av døgnet hvor jeg faktisk er glad er når jeg trener eller er i aktivitet, dette antar jeg er ganske vanlig også siden det sies at "lykken er å bevege seg" og når man er i aktivitet løses de biokjemiske signalstoffene endorfiner ut i kroppen. Uansett- Da jeg var 10 visste jeg ikke spesielt mye om psykiske lidelser og sykdommer så jeg ble redd, utrolig redd. Følte meg pysete, dette førte til selvforakt, selvforakten førte til mange negative tanker om meg selv.-Stygg, feit, dum, rar, klumsete ol. De fleste vennene mine og olk jeg kjenner har alltid kalt meg og kaller meg ting som: Smart/Intelligent, pen/vakker/nydelig/søt, kul, morsom, sporty, hyggelig, lojal, genial, moden og ja. Men jeg følte(er) det aldri selv. Og jeg tenker at det viktigste er hvordan man har det "inni" seg, om man er feks overvektig, men er fornøyd med seg selv, trives, er blid og alt det der, er det jo greit, med mindre man er så overvektig at det er skadelig. Vel...Alle disse negative tankene jeg hadde om meg selv førte til at jeg ble fristet til å ta frem kniven. Og det gjorde jeg, etter tre måneders depressiv periode. For meg ble alt bare mørkere og mørkere, men plutselig(to uker senere). -Gikk den depressive perioden over, jeg var full av lykke og hadde det fint igjen. Februar-Juni 2011- Jeg begynner å krangle forferdelig mye med pappa hver dag(gjør det fortsatt). Så mye at jeg gråt en gang i blant, og jeg er ikke et spesielt emosjonelt menneske egentlig. Kranglingen fortsetter, så etterhvert- Selvtilliten synker igjen. Depresjonen kommer. Pappa slår og sparker èn gang(Dette har aldri skjedd igjen), jeg blir skuffet og får mer mentalt vondt av at han gjør det enn fysisk, han kaller meg nedsettende ting ol(en gang i blant fortsatt). Så kommer den forferdelige selvforakten igjen. Bare verre. Etter dette begynner jeg å klandre meg selv for kranglene, men later som om jeg er veldig sint på pappa foran andre, dette fører til mer skyldfølelse og mer selvforakt. Konsentrasjonsproblemer, mindre sosial enn før, ble litt isolert også på en måte. Jeg måtte fake et smil hver dag. Late som om alt er bra. Lukket. Flere daglige sammenbrudd. Lurte på hvorfor jeg måtte leve. Yup, det er her selvmordstankene returnerer. Prøver å tvinge meg selv til å forholde meg til kun kniven, men det går ikke og jeg prøver å ta livet av meg selv, men mislykkes. Ingen la merke til at jeg prøvde heldigvis. Svart. Alt er svart en god stund. Sommerferie-Desember 2011- Ting begynner smått å bli bedre, henger med venner, ler og smiler, men er samtidig ikke helt bra. Januar-April Året starter som det forrige sluttet, kranglingen med pappa pågår enda, men jeg har flere glade og positive øyeblikk, treningen er fortsatt det beste i hverdagen min. Sånn står det stille en god stund. Og-PANG, rett og slett selvforakten, skyldfølelsen, depresjonen, selvmordstankene og kuttingen er i gang igjen. Følte meg kjempeflink som klarte å holde meg unna kniven en god stund, men det var da grenser for hvor lenge jeg holdt ut. Mai-Oktober 2012 Alt blir bare verre, ting blir helt svart nå, gråter hver eneste gang jeg er alene. Jeg får så inderlig lyst til å ta livet av meg selv. Så kommer sommerferien. Denne jenta dør innvendig. Jeg har mistet meg selv, vi drar på ferie til Danmark og leier et hus 50 meter fra stranden, jeg vil drukne meg selv. Hver gang jeg hang med venner måtte jeg late som alltid. Skolen begynner og ting er som de er, på veien hjem fra skolen forsikrer jeg meg om at jeg går alene og forsøker jeg å ta livet mitt igjen. Så kutter jeg meg en gang til. *Et par. Vel...Nå kommer leirskolen, klassen min og jeg reiser vekk i en uke på en slags leirskole, dette gjør meg mye blidere. Å komme seg litt vekk hjemmefra gjorde meg veldig lettet, henge med venner dagen lang, være i aktivitet, være sosial, smile, le. Når jeg kmmer hjem blir alt nesten som vanlig igjen. Nå (slutten av oktober) bruker jeg alt for mye tid til å tenke. Hver gang jeg hører om baksnakking tenker jeg at det er jeg som blir baksnakket.(Det gjør jeg fortsatt i 2013) En depressiv periode i oktober også bare uten kutting og selvmordsforsøk. November 2012 En gutt i klassen spør meg om vi skal bli sammen. Dette gir meg litt bedre selvtillit. Jeg svarer ja fordi jeg liker han og vi er sammen. Trening er fortatt det aller beste, men selvtilliten er litt bedre, jeg er ikke direkte deprimert lenger fordi jeg finner ut at det faktisk er folk som liker meg uten om familien. Klassen min likte og liker meg, det har den(de) alltid gjort, men jeg kunne ikke forstå hvordan og derfor tenkte jeg at de ikke likte meg. Kjæresten min er søt mot meg. Vennene mine var lojale. Jeg var ikke direkte depressiv, men jeg klarte enda ikke skjønne hvordan folk kunne like meg. 2013 Jeg er ikke noe mer sosial, men mer blid, etter vel litt over en måned og to uker er jeg ikke sammen med han lenger. Han liker meg fortatt og jeg liker han, men vi fant ut at vi egentlig var bedre som venner. I slutten av januar så jeg armene til søsteren min. De var fulle av kutt, fra knokene til skuldrene. Dette var verre enn det jeg hadde. Jeg har alltid visst at hun har slitt med spiseforsyrrelser siden hun var 13, da fikk hun anoreksi(Anorexia Nervosa). Jeg elsker søsteren og broren min over nesten alt på jord, så dette var ille. Jeg søkte opp mange forskjellige psykiske lidelser og spiseforstyrrelser, og snakket med henne og leste i mellom linjene i det hun sa uten at hun skjønte at hun ga meg svar på hva jeg lurte på. Hun er sytten og veldig intelligent, så jeg skjønner ikke at hun klarte å bli lurt av sin 12-årige søster. Jeg finner ut hvilke(n) sykdommer og spiseforstyrrelse(r) hun har og jeg blir så bekymret for henne at jeg gråter for henne hver natt. Etter noen uker får jeg vite at hun er sendt til en lukket og psykiatrisk ungdomsavdeling etter sitt andre selvmordsforsøk og jeg blir helt sjokka over å høre det. Klandrer meg selv ofr at jeg ikke gjorde ditt og datt for henne osv. Klarer ikke konsentrere meg på skolen fordi jeg er redd for at jeg skal komme hjem en dag og finne henne død på soverommet(Hun er hjemme nå, men ikke frisk). Også en lørdagskveld sitter vi i sofaen og snakker sammen mens jeg sitter på fanget hennes og hun gir meg en klem sier hun "Du må aldri, aldri bli som meg, okey? Lover du meg det?". Da får jeg så dårlig samvittighet for alt jeg har gjort med meg selv ikke dårlig samvittighet ovenfor meg selv, men ovenfor henne for jeg er inne i en slags depressiv fase igjen. Får dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å holde løftet mitt, jeg vet litt hvordan hun har det, men får ikke sagt noe uten at mamma og pappa overreagerer, overstyrer. Det er klart atd e reagerer om de finner ut at jeg flere ganger har prøvd å ta mitt eget liv, men mamma og pappa blir kjempesure om jeg nevner noe om å spise for mye eller for lite, være sterk osv fordi søsteren min har slitt så mye med sånt og jeg alltid har vært på kanten med spiseforstyrrelser. Pga det som har skjedd med søsteren min. Så jeg sier aldri noenting til dem. De skjønner ingenting, og jeg har fortsatt unødvendige krangler med pappa. Grunnen til at jeg er tilbake i en slags depressiv fase nå er sis, rett og slett, jeg er så bekymret for henne. Heldigvis trener jeg 7 dager i uken så jeg har noen "glade" timer liksom. Og jeg beklager så mye for at denne teksten ble såpass lang, men jeg trenger å få skrevet ned litt av det, ja dette var bare en liten del av det jeg har opplevd som vanskelig. Dette var kanskje et litt rotete innlegg og hele pakka lxm, men i hodet mitt er alt rotete nå, beklager. Selve spørsmålet er: -Hva skal jeg gjøre for å ikke komme tilbake i disse depressive fasene? Jeg har jo opplevd mange depressive faser over lengre tid flere ganger, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å ikke rehabilitere når jeg først kommer meg ut av en slik fase. Vær så snill, hjelp meg. Hilsen jente på 12 år som er glad i sine søsken.

account_circle