Far døde for noen uker siden

Jeg ble urolig over hva du skrev. Det ville være forferdelig om du tok ditt liv for å bli gjenforent med han. Jeg forstår at du tenker sånn, men det ville være så forferdelig for de som er glad i deg. Tenk hvor vondt du har det fordi din far er død. Det ville bli enda tyngre for de som er glad i deg. Ikke bare ville de ha sorgen over din far, men sorgen over deg i tillegg.

Derfor er det viktig at du snakker med noen, slik at du ikke går med disse tankene alene. Alt som er tungt, blir lettere om du deler det med noen.

Det andre som gjør meg så urolig er at du skulle gjøre noe dumt nå og så får du ingen sjanse til å angre. Jeg har arbeidet som psykolog med barn og unge som har mistet foreldre i over 30 år. Jeg vet at selv om alt ser mørkt ut like etter at dødsfallet har skjedd, så blir det gradvis bedre. Sånn er det for alle og sånn vil det bli for deg. Sorgen blir ikke plutselig borte, men styrken avtar. Du glemmer han aldri, men han får en plass i hjertet ditt der du henter han frem når du trenger han.

En ting vet jeg veldig sikkert og det er at han ikke ville ønske at du skulle ta ditt liv. Alle foreldre vil at det skal gå bra med deres barn og de ønsker ikke at de skal ha det vondt. Så om du kan tenke deg at han snakker i øret ditt så ville han sagt "Jeg er glad i deg og jeg vil det skal gå bra med deg". Faktisk er det en god del ungdom som bruker den som er død som en indre stemme som er med å motivere dem for skolen og for å få det bra igjen i livet.

Vi vet ikke hva som skjer etter vår død. Mange tror at vi kommer til himmelen, andre tror ikke på det. Vi kan ikke vite. Det betyr også at det å ta sitt liv ikke kan garantere deg at du får møte han igjen og da er det bedre å ta de sjansene som livet gir deg.

Jeg kan love deg at smerten, savnet og lengselen du kjenner vil bli bedre. Gradvis kommer det bedre stunder, men også nye tunge stunder, men det blir bedre. Jeg er sikker på at din far ville ønske at du var med på de tingene du har vært med på før enten det er fotball eller noe annet, og at du forsøkte å være med venner og gå på skolen som før.

Jeg håper du snart får det litt bedre og jeg håper du tar sjansen på å snakke med en en i familien om savnet ditt eller med helsesøster på skolen.

Med vennlig hilsen

Atle

Atle Dyregrov (psykolog)