Hopp til hovedinnholdet

Tap av venn 22. juli.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge med, men jeg prøver så godt jeg kan. Den 22.juli var jeg i utlandet på ferie og dette opplevde jeg som svært vanskelig. Den 23. juli fikk jeg vite at en venninne av meg var savnet på Utøya, og i underkant av en uke senere fikk hun offisiell status drept. Sommeren var som et lite glass, fyllt av tårer på størrelse som et hav. Det rant over, mange mange ganger. Jeg hadde ikke mulighet til å treffe venner hjemme, jeg fikk ikke gått i kirka noe som jeg faktisk følte et behov for og jeg fikk ikke delta på minnesermoniene i Oslo pga utenlandsoppholdet. Noen andre venner av meg var også på øya, men de overlevde. Siden dagen da alt ble forandret har jeg tenkt på hendelsene hver dag og 22. juli er ofte det siste jeg tenker på når jeg legger meg. I ettertid har jeg også skrevet dikt og jeg føler at det hjelper litt; samtidig som det gjør enda mer vondt. På den ene siden er jeg tilbake til hverdagen. Skolen er i gang, treningene har begynt. På den andre siden så klarer jeg ikke å gå videre slik media fremstiller at alle andre gjør. Jeg var ikke på øya og jeg har ikke familie som ble drept. Min drepte venninne var ingen nær venninne, men vi delte likevel mye. Vi var venner. Det er mer enn et år og et halvt år siden jeg så henne sist, og utifra alt som er skrevet og fortalt i ettertid føler jeg at jeg reagerer feil siden vi ikke stod hverandre så nært at det samsvarer med det jeg føler nå. De andre vennene mine som var der har jeg møtt i ettertiden. Noen av dem viser at de har det vanskelig, men at "det går bedre". Andre føler jeg meg ikke så nær at det er naturlig å snakke om 22. juli, men det gjør inntrykk at alle bærer utøya-armbåndene sine fra sommeren da alt ble forandret. Jeg har alltid vært ei følsom jente. Jeg snakker med venninner og familie om det som har skjedd. Læreren min vet at jeg kjente et offer. Selv om så mange vet, så føles det ikke naturlig å gå til helsesøster eller andre hjelpepersoner med det jeg føler. Jeg føler en personlig sorg pga min venninne, men også en upersonlig sorg ovenfor alle de flotte menneskene som mistet livet. Det er meningsløst, det er forstatt ikke til å tro. Hvordan går jeg videre? Er det normalt å fortsatt tenke på 22. juli hver dag? Ikke misforstå meg; jeg er en smilende og blid jente med mange venner, mange baller i luften og en som evner å se glede i de minste ting. Men fortsatt føles det som om jeg har et hull inni meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal minske det. Jeg kan ikke tette det, det har jeg ikke samvittighet til. Men jeg håper at det etterhvert skal bli iallefall littegrann mindre. Tusen, tusen takk for tålmodigheten.

SVAR

Besvart 20.04.2012 13:45:03
account_circle