Hopp til hovedinnholdet

Tap av venninne

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei. Jeg er en jente som så tragisk mistet en venninne på Utøya, den 22. juli i år. Vi var ikke særlig nære venner, men etter å ha spilt på samme lag med henne så lenge jeg kan huske, delt en hel masse venner, reiser, familievenner, og sist men ikke minst minner, kan jeg trygt si at jeg var glad i henne, og jeg var utrolig glad for at hun var min venn. Når jeg tenker tilbake vil jeg alltid huske henne som en utrolig sprudlende, optimistisk, rettferdig og engasjert jente. Hun hadde alltid noe på hjertet, og ville kun alle det beste. Men det er jo helt grusom urettferdig at dette skulle ramme nettopp henne!! At det skulle ramme noen i det hele tatt!!! Hvordan kunne denne barbariske mannen gjøre noe så fryktelig, umenneskelig og urettferdig?! Det er fortsatt ikke til å forstå for det er så uvirkelig.. tror nok ingen noen gang kommer til å skjønne. Nå i ettertid har hverdagen kommet som en flom, og jeg går på skole, trener, er med venner, osv som normalt. Og jeg har det veldig bra! Jeg merker ikke rent fysisk at venninnen min er borte, i og med at jeg ikke er vandt med å se henne hver dag.. men jeg savner henne jo selvfølgelig uansett. Det går aldri en dag uten at jeg tenker på henne og de. Alle de fantastiske heltene, som så alt for brått ble revet fra oss.. Jeg husker så godt lyden av smellet i Oslo.. hvordan jeg prøvde å innbille meg selv med at "det er kun en teknisk årsak til bomben", og på hvor lite seriøst jeg først nok nyhetene. Jeg husker så klart hvordan jeg lo da jeg fikk høre at min venn kanskje var drept på øya.. for det var jo bare tull og tøys! Selvfølgelig ville ikke det skje med meg? Med henne? Sånt skjer jo bare på film? Jeg husker virkeligheten som traff meg da dødstallene steg fra 20-80.. og jeg husker redselen som ilte gjennom kroppen min i det jeg fikk vite at... at hun var død. Som sagt har jeg en normal hverdag nå, alt går på skinner! Men noen ganger treffer realiteten meg som et lyn, og verden knuser som et speil. Jeg kan gå fra å smile fra øre til øre, til og plutselig knekke helt sammen og føle en utrolig stor tomhet og sorg. Da har jeg bare lyst til å skrike, gråte, slå, sparke, hyle.. jeg er forbanna på mannen som drepte min forsvarsløse venninne. Jeg tenker på alle de andre døde. Hvordan var deres siste øyeblikk? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?!?!?! Jeg gråter for foreldrene til venninnen min, for søsknene og bestevennene.. de trenger henne jo!! Jeg hater å se andres sorg. Jeg føler meg så hjelpeløs! Dette var ikke rettferdig.. Jeg sliter en del med disse "åpenbaringene".. det er som om jeg ikke kan skjønne, før plutselig jeg bryter helt sammen.. rare greier. Uansett.. jeg vil bare igjen si at jeg har det bra, og at dette slettes ikke er verst for meg. Som sagt, tenk på familien.. Men jeg synes det er ekkelt og uvirkelig. Jeg har også startet i klasse med noen av hennes bestevenner. Jeg har så smått forsøkt å prate litt med dem om dette, men jeg synes det er veldig vanskelig å vite hva jeg kan si, og ikke kan si? For hva sier man til noen som lider av en enorm og endeløs sorg? Hadde blitt utrolig glad for noen kloke råd her.. Tilslutt vil jeg bare avslutte med å si at dette kanskje bare ble mest babling.. men jeg trengte det. Jeg trenger å tømme meg i blant, så takk. Og til min kjære venninne; Hvil i fred. Jeg vil aldri glemme deg. <3

SVAR

Besvart 05.11.2011 08:23:27
account_circle