Hopp til hovedinnholdet

Jeg savner bestevenninnen min og klarer ikke åpne meg for noen andre.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Jeg hadde ei bestevenninne, det tok 5 min å gå til henne, vi var bare sammen på fritiden. Vi har kjent hverandre siden jeg var født(hun er ca. 4 å eldre). Selv om aldersforskjellen var litt stor så var det ikke noe problem, vi var der for hverandre hele tiden og alt var perfekt. I 2008 flyttet hun, men jeg var fortsatt hos henne og sånn. Hun flyttet igjen, litt lengre unna denne gangen. Jeg var der sjeldnere. Så sluttet det helt med oss. På skolen var jeg alltid sammen med ei annen jente, det ble fort også mer på fritiden, hun var min nye bestevenninne. Fra 2010 var vi bare sammen på skolen og sjeldent i fritiden. Da startet jeg å finne ut at jeg egentlig ikke så på henne som en venn. Hun slo, snakket nedlatende til meg og mer. Problemet er at etter at den første bestevenninnen min flyttet ble jeg utrolig sjenert. Jeg trengte inne tanken på at jeg savnet henne og så har jeg heller aldri hatt så lett for å åpne meg for noen andre enn henne. Jeg sa aldri til den nye bestevenninnen min at jeg ikke ville være venn med henne lenger så vi fortsatte sammen på skolen. Jeg går i tiende nå og på en eller annen måte må hun ha skjønt at jeg ikke trivdes med henne for plutselig gled vi bare fra hverandre(det skjedde i år). Folk rundt meg tror jeg ble såret siden jeg ikke er venn med henne lenger, men jeg er lettet. I tre år har jeg måttet være med henne fordi jeg ikke klarer å få frem mine egne meninger. Siden 2010 har jeg grått veldig mye. Jeg har noen gjenstander som har noe med meg og den første bestevenninnen min å gjøre og bare med å se på dem begynner jeg å gråte. Ingen vet at jeg fortsatt savner henne så utrolig mye. Selv tenker jeg at det er 5 år siden og jeg må ta meg sammen og leve videre, men jeg klarer det ikke. Jeg skulle ønske jeg kunne gå bak i tid for å tilbringe tid med henne. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så deprimert av at hun ikke er her. Jeg møtte på henne før jul en gang og vi snakket litt. Jeg ble veldig glad av å få snakke med henne, jeg glemte alt det vonde, men så måtte jeg dra og her er jeg igjen. Gråtende og alene. Når jeg sier alene mener jeg ikke at jeg ikke har venner, for jeg har det. Men jeg tilbringer ikke tid med dem, jeg klarer ikke ta kontakt siden jeg er så utrolig sjenert. I timene når vi skal lese høyt begynner jeg å skjelve og hjertet mitt banker høyt. Jeg får en klump i halsen og snakker veldig lavt. Tenk, bare av å lese høyt for klassen du har gått med i nesten 10 år. Mvh den sjenerte, deprimerte jenta.

account_circle