Har det veldig vanskelig hjemme 

Din historie berører meg! Ut ifra det du skriver forstår jeg at du strever med mange belastninger på en gang. Både ADHD, skoleutfordringer, sårende kommentarer, kritikk fra foreldre og dine egne vanskelige tanker oppi dette. Man kan tenke på det som at akkurat nå er hodet ditt og kroppen din som en stor kjele som koker, og jo mer som puttes oppi der av vanskelige ting, jo sterkere koker det og jo mer øker "trykket" inni deg. Og det blir en for stor belastning. Når det koker over, kan man få tanker om å ikke leve mer, at man ikke orker mer, at man ikke er verdt noe, og lignende. Du skriver at du føler at du alltid har vært barnet som ingen liker. Dette syns jeg er veldig vondt å høre. Det må også være veldig vondt for deg å tenke slik, og jeg vet at sånne tanker kan få deg til å få lyst til å gi opp. Men som du skriver - dette er sånn du føler det nå, altså dette er en forståelse du har på bakgrunn av noen vonde erfaringer -  men det betyr ikke at det er sant av den grunn. Mange av ideene vi har om oss selv eller livet vårt er ikke sanne hele tiden. Men de har satt seg fast i oss fordi vi har hatt det vanskelig over tid, eller at vi har noen vonde erfaringer. Og da kan vi bli ganske slemme med oss selv og tenke stygge ting om oss selv. For jeg er helt sikker på at det er mange som er glad i deg og som virkelig bryr seg om deg, men at akkurat nå har du mistet det litt av syne fordi det er så mye kjeft og krangling i livet ditt.

Du har hatt mye motstand i livet. Når man har det så tungt, kan alt kjennes håpløst og det er det vanskelig å ha troen på at det vil bli bedre. Når du har klart å stå i alt dette over tid, tenker jeg også at du har mye styrke i deg. Det er bra at du har klart å skrive til oss, og klarer å sette ord på det du strever med. Nå trenger du noen som kan spille på ditt lag. Noen som kan støtte deg og lytte til deg.

Du skriver at du håper å få hjelp. Det er jeg så glad for å høre! Det finnes hjelp! Det du forteller at foreldrene dine sier til deg, og hvordan de kritiserer og kjefter, det er ikke greit. De bør få vite hva det gjør med deg at de er så kritiske og negative til alt du foretar deg. Og jeg syns du skal få hjelp av en annen voksen som du kan stole på, til å snakke med dem om det. En som kan hjelpe deg til å håndtere situasjonen. En slik person kan være helsesøster på skolen din. Hun har taushetsplikt og hun er opptatt av å ivareta barn og unges beste. Det kan også være en lærer, rådgiver, sosiallærer på skolen. En annen mulighet er å gå til Helsestasjonen for ungdom der du bor. Du kan også ringe en hjelpetelefon, Alarmtelefonen. De vil kunne hjelpe deg videre og du kan diskutere situasjonen din anonymt med dem før du bestemmer deg for hva du vil gjøre videre. 

Noen føler det som om de svikter sin mor eller far hvis de snakker med noen om problemene hjemme. Men det er ikke å sladre. Du har rett til et godt liv hvor du kan kjenne deg ivaretatt og trygg. Det er også først når noen vet akkurat hvor vondt du har det, at du har best sjanse for å bli forstått og tilbudt rett hjelp.

De aller fleste foreldre elsker sine barn. Også adoptivforeldre! De vil gjerne gjøre det så godt for barna som mulig. Likevel er det noen foreldre som ikke klarer dette på rett måte. De gjør ting som de vet er dumt, men som de ikke alltid har kontroll over. Men de kan få hjelp til å komme ut av et slikt mønster.

Første skrittet videre er at du tar kontakt med noen du kan prate med. Det fortjener du virkelig! Jeg håper dette var til hjelp. Stå på! Husk at ting blir bedre når man sier ifra og gjør noe med situasjonen sin, slik du nå er i gang med. Jeg ønsker deg alt godt.