Hopp til hovedinnholdet

Jeg blir sett på som annderledes. Hvorfor?

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei. Jeg er en gutt på 17 år som men tanke på karakterer og framtidsutsikter har det veldig fint på skolen, men det er noe som ikke er som det skal. Siden vi i åttende klasse begynte meg karakterer har jeg aldri fått under 5.8 i karaktergjennomsnitt. Jeg går nå andre året på videregående skole og har det man kaller fotografisk hukommelse.. Jeg leser ekstremt mye, alt jeg leser fester seg til hjernen. Uansett hva jeg leser, forstår jeg det og når jeg først har fått forståelse for noe, glemmer jeg det aldri. Dette er en unik evne jeg har store planer om å ta med meg inn i det videre liv. Det er en evne som har gjort skolehverdagen min veldig enkel. Jeg behøver ikke jobbe for karakterene, noe som imidlertid plager meg litt. Jeg ser hvor mye klassekameratene mine jobber, mens jeg sitter hjemme å ser film og scorer bedre en samtlige elever på prøvene. Innleveringene bruker de fleste mange dager på, jeg setter av en time og får 6er. Med tanke på framtiden ser jeg ingen hinder, jeg klarer nesten ikke vente på hva den vil bringe. Til tross for at jeg ser for meg en fremtid med god lønn og mange muligheter er det noe som plager meg. Jeg blir sett som annerledes. Jeg har mange ganger blitt fortalt at ut i fra hvor mye jeg jobber med skolearbeidet fortjener jeg visst nok ikke den samme respekten som dem som må jobbe litt mer for karakteren. Dette er en av de situasjonen jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere. ”Talentet” mitt ble tidlig oppdaget og mine foreldre fortalte meg i ung alder at skolegangen min kom til å gå som smurt. Jeg har mange ganger hørt at det å være klassens smarteste er en veldig enkel oppgave, men jeg ser det om vanskelig oppgave. Jeg opplever peking, rare blikk og fordommer hver dag jeg er på skolen, men dette er bare fra et fåtall av elevene. Selv om jeg blir sett på- og kanskje er litt annerledes har jeg alle sosiale antenner på samme plass so alle andre. ”Lærernes godgutt” hører jeg fra alle krinker og kroker. Jeg har aldri snakket om min evne til å forstå, så det kan da vel ikke være noen form for egoisme inni bildet? Jeg skryter ikke av det. Smilene mine er ikke lenger like brede hver gang jeg mottar en prøve med toppkarakter, noe de andre i klassen- og ellers på skolen reagerer litt på. Kan det være et snev av egoisme ute og går? Hva kan jeg gjøre for å overbevise mine medelever om at jeg er kul og snill person? Kan det være misunnelse fra andre elever som er grunnen til at jeg blir behandlet med redusert respekt? Kanskje jeg bør endre holdningene mine til skolearbeidet med tanke på innsats? Jeg vet ikke hva som gikk galt, men plutselig var antall fiender tredoblet. Hvem er feilen, er det meg eller er det dem? Takker på forhånd for svar.

SVAR

Besvart 17.01.2013 10:24:07
account_circle