Hopp til hovedinnholdet

Jeg er litt usikker på meg selv.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei. Jeg er litt usikker på meg selv. Jeg er en person som prioriterer skole foran venner. Jeg gjør alt jeg kan for å få toppkarakterer, og det får jeg til. Det krever mye arbeid, og kontakten med venner kan fort falle bort, selv om jeg holder kontakten på Facebook. Jeg har egentlig ikke så problemer med det. Jeg tenker ikke så mye på det, siden skolearbeidet tar all tiden min. Jeg bekymrer meg egentlig mer hvis mine foreldre konfronterer meg med det, og synes synd på meg, siden da får jeg et økt press og får konstantert at jeg ikke er så "vellyket". Men, jeg trives egentlig ganske godt. Allikevel så er jeg litt usikker på meg selv i dagliglivet. Jeg kan oppfattes som svært sosial - bekjente kan tro at jeg har hundrevis av venner, siden jeg snakker med alle, uansett hvordan den enkelte person er. I klassen min så snakker de "sjenerte" med meg og føler seg trygg på meg. Jeg er hyggelig mot alle. Når det kommer en ny i klassen, er jeg for eksempel en av de svært få som går bort og tar personen i hånda og slår av noen ord. Men det betyr ikke at jeg har mange venner. Jeg er veldig voksen, og trives ikke i alle miljøer, selv om jeg fleiper med flere i de ulike miljøene. Derfor har jeg ikke så mange venner. Jeg trives med familie. Mormor og bestefar for eksempel, trives jeg med. Da kan jeg virkelig opptre voksent. Det er også viktig å ta med at jeg har vært en sjenert person i ung alder. Jeg var redd for å møte nye mennesker, av og til stakk jeg rett og slett av. Man kan vel kanskje kalle det sosial angst - jeg vet ikke? Nå derimot, er jeg ikke redd når jeg snakker med mennesker og jeg er meg selv. Men det er en ting som henger igjen. I flere situasjoner er det akkurat som at en del av meg tar overkontroll. Om morgenen tar jeg for eksempel en annen buss for å unngå og se mange kjente. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi det er mange i den bussen fra jeg var liten - som husker meg som en sjenert person? Vet ikke. I slike situasjoner så føler jeg at jeg må opptre så perfekt. Jeg føler jeg må holde samtalen hele veien, på en elegant måte - hvis ikke så føler jeg meg mislykket. Jeg unngikk for eksempel den nye naboen i starten, siden jeg følte han var så overdrevet kul. Mye fordi jeg føler at jeg er en helt annen person, og at jeg ikke passet inn. Når jeg for første gang møtte han var det ikke noe problem. Jeg snakket, uten angst, og samtalen gikk bra. Slik er det også i det offentlige rom, hvis jeg plutselig møter mennesker uten forvarsel. Da opptrer jeg veldig bra, men er egentlig mest redd for at det ikke skal gå bra. Jeg krever vel egentlig for mye av meg selv, for å vike unna traumene fra fortiden - da det gikk helt elendig. Sånn oppsumert: I dag er jeg en person som ikke er redd for å snakke i sosiale sammenhenger, men har fortsatt den unnvikende delen fra gammelt av. Jeg skjønner ikke hva dette er for noe. Jeg unnviker i flere sammenhenger, og da mener jeg veldig mange sammenhenger. Det svekker selvtilitten min, veldig. Allikevel er jeg ikke deprimert, jeg trives i livet.

SVAR

Besvart 25.10.2013 18:30:18
Jeg synes også du bør lese:
attach_file

Vanskelig å få nye venner? Ta det første steget!

Hva gjør du når du kommer til et helt nytt sted, uten venner, der alt er nytt? Venter du på at noen skal kontakte deg eller prøver du å ta kontakt selv? Les hva ungdommen mener her:

 

Les mer
attach_file

Hva skal vi snakke om?

Er du redd for pinlig stillhet? Gruer du deg til daten fordi du ikke vet hva du skal snakke om? Ungdomsjournalist Hege har gode tips til deg.

 

Les mer
attach_file

Ti tips til å være god å snakke med

Alle trenger en som er god å snakke med en gang iblant. Her er gode samtaletips for å bli en som det er lett å snakke med når livet er vanskelig.

 

Les mer
attach_file

Ti tips til småprat

Skal du på fest, en samling eller møter, er sjansen stor for at du møter noen du ikke kjenner. Det er både hyggelig og nyttig å kunne noen triks for å bryte isen og bli kjent med fremmede.

 

Les mer
account_circle