Hopp til hovedinnholdet

Hei, jeg er en jente på snart 14år.. jeg går til psykolog og får mye hjelpder, men jeg f&osla...

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

hei, jeg er en jente på snart 14år.. jeg går til psykolog og får mye hjelpder, men jeg føler det ikke er nok. jeg har hatt utrolig vanskelige perioder og nå er det akkurat som om alt faller over meg, alt det gamle.. det er forsatt litt uro. det hender jeg bare er stille hele dagen, noe jeg aldri pleier å være, jeg er liksom alltid den jenta som lager liv osv.. og noen av vennene spør meg hva som foregår osv... men jeg vet ikke helt selv.. selvom jeg trur det er det gamle som kommer over meg, så vet jeg ikke.. egentlig vet jeg ikke hvorfor jeg skriver til dere.. men jeg føler jeg trenger å få det ut på en eller annen måte.. noen ganger får å tenke på andre ting ser jeg på serier osv.. og vennene mine, føler jeg bare er der til pynt. dem forstår seg på lite. å jg har så lyst til å ha en som på en måte kan forstå meg, jeg føler alle bare reiser lenger å lenger vekk selvom jeg vet de fleste er like nær som dem alltid har vært siden første dag. men det er vanskelig å se det på den måten jeg ser det og har det på. selvom jeg vet mange har det lett, føler jeg dagene er lange slitsomme, ofte triste og jeg blir trøtt.. jeg går på sånne "sovepiller", det er ikke helt det heller, men noe får å sove raskere.så egentlig har jeg ikke alt forlite søvn, men jeg føler alt bare renner over snart. alle krever en bit av meg liksom, familien, skolen og vennene. å jeg må prøve å gjøre det beste for alle. men jeg takler det ikke. familien har alltid sagt , "ååh du er så sterk" osv, men jeg føler det ikke sånn lenger i det hele tatt. å faktisk, så er det helt greit å se at jeg ikke er så sterk å ikke klarer det lenger.. men det er det å gå igjennom alt, det er så vanskelig. ting har forandret seg mye oss vennene mine også. jeg har mista endel venner som jeg fikk etter at jeg hadde hatt et VELDIG usosialt liv å flytta til mamma. jeg fikk meg nye venner, ny skole, nytt hus, nytt liv. vennene jeg hadde var helt topp. jeg ble den mest populære, og jeg gjorde noe vær dag.. dro til byen, kino, til venner, film kveld. jeg hadde det vanskelig da og, men jeg føler det ikke sånn nå. så begynte vi på ungdomskolen, å mange av dem ser jeg ikke nå lenger pga vi går ikke påsamme ungdomskole, men mange av de som går på samme, bare går forbi meg som om vi ikke kjente hverandre. å jeg kjenner det, det gjør så vondt. dem sa vi alltid skulle holde sammen. men nå er det ingenting. ikke det at jeg føler at kanskje en av dem kan hjelpe meg med å fostå problemet som jeg skrev litt lenger opp, men å ha dem i nærheten hjalp meg til å holde meg på bena, og smile. og ettersom tidene gikk, var det vanskeligere... nå er det sånn at mange ganger om kvelden gråter jeg, uten å helt vite hvorfor. å sånn har det vært i en lang periode. jeg ønsker meg så indelig, en person, som hverfall lytter, å kanskje forstår, som får meg opp igjen, å kan overaske meg. alt skal være så mørkt til tider. jeg orker ikke mer, alt, alle. at alle skal ha noe fra meg. uten at jeg kanskje for noe tilbake?! jeg skal streve for mennesker, slite meg ut, å så får vi se om jeg i det hele tatt får et takk. jeg er så sliten av alt. familien, vennene, skolen skal ha noe av meg alle sammen. å jeg blir så utslitt av alt.. for dagene som går er det vanskelig å holde beina oppe, å tenke; alt går bra, fordi det har jeg hørt så mange ganger, at jeg har ikke tro eller håp om noe. tilåmed når det ikke er annet å gjøre, så har jeg gitt opp det. jeg trur bare på det som skjer nå. men det er vanskelig det og. jeg blir trøtt sliten, leimeg av alt.

SVAR

Besvart 17.12.2009 15:28:24
account_circle