Hopp til hovedinnholdet

Det er ikke sikkert jeg vet hva som er best for meg lenger.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å skive dette til noen.. men vet selv at jeg trenger hjelp, og jeg gjør dette for mitt eget beste... Så plis svar meg .. Jeg orker ikke dette mer. Pappa bare maser på alt det jeg må huske. ALT. Og hvis jeg ikke husker det, vet jeg selv at jeg kommer til å få heftig kjeft. Han har heller ikke troen på meg. Da jeg sa at jeg ble trukket ut til prøvetime på et dansecrew (det er 7/600 som blir trukket ut) sa han ”Jeg tror nok ikke akkurat du kommer inn for å si det sånn”. Han har aldri troen på meg. Aldri. Ikke med Dyrlege, film regissør eller noen av drømmene mine. Han har alltid en unnskyldning for at jeg ikke kan klare det, ”Det er for mange som vil”, ”Du må få høyere karakterer”. Han er alltid sånn mot karakterene mine også, og setter listene veldig høyt. 5 og 6 er bra. Mens 4 er alltid ”Jahh, du kunne vel kanskje gjort dette litt bedre?” 3 og nedover er verdens undergang, og jeg kommer til å ende om som en søppel dame eller jobbe i kassa på Meny i følge han. Jeg er ikke den lille jenta, den perfekte, søte jenta jeg var før. Som gikk i kjoler og fletter med hesteøredobber. Nei, jeg har vokst pappa. Jeg er faktisk med gutter hvis du ikke viste det. Noe jeg alltid har vert siden jeg ble mobba for at jeg var gutte-jente å så opp til broren min. Jeg går i XL klær, står longboard og banner. Jeg har også drukket og vært på fest. Noe jeg ikke angrer ett sekund på. Faktisk er jeg glad at jeg gjorde det. Det har gjort meg sterkere, og mindre redd. Jeg klarer å passe på meg selv, og mine handlinger. Men han tror vel fortsatt jeg er den lille jenta, siden jeg skifter hver gang jeg kommer hjem fra skolen, aldri banner hjemme eller snakker som jeg gjør med venna mine. Kan han bare ikke forstå at jeg er *************, en jente på 14 år som ikke er som alle andre jenter på den alderen? Planen min med utvekslingsreise, er også å komme bort fra deg. Den overbeskyttende og ordentlige faren min, og den engstelige mammaen min. Dere gjør meg bare stressa og deprimert, noe som har fått meg til å vurdere psykolog. Helt seriøst. Så har vi mamma da. Ja, det er klart jeg elsker hun. Men at jeg selv ikke får bestemme hvordan jeg skal se ut, oppføre meg og kle meg, er helt absurd. Alle de diskusjonene vi har som varer lang tid, men alltid ender opp i ”fordi”, ”men hvorfor”, ”Jo”. Nå skal jeg si en ting. Det der er det som irriterer med mest i hele verden ”Jo” JO ER IKKE EN FORKLARING! Men det skal sies at hun vet jo ikke hvordan jeg har det… ***** og **** er de eneste som får meg til å være rolig. Å være den jeg er. Jeg slipper å tenke ut hva jeg kan si, å bare si det. Snakke ut fra hjertet, og ikke hjernen som jeg gjør mot alle andre. Jeg trenger ikke passe på hva jeg sier og snakker om. Jeg vet jeg kanskje sier noe frekt noen ganger, men det er ikke ment sånn, jeg klarer bare ikke ha så mye i hodet. Jeg vet at ****** begynner å skli ut av fingrene mine. På grunn av meg. Jeg er alt for barnslig og tapersk til at jeg kan være med hun. ****** passer bedre for henne. Litt mer voksen, penere og mer populær. Hvis hun ikke er på hytta eller familien, er ****** første valget hennes. Kunne ønske jeg hadde gjort noe annerledes for å få hun til å bli hos meg. Og alle som liker meg, liker meg i så fall for utseende mitt (noe jeg faen ikke fårstår?!) for jeg er så teit. Jeg tror… eller er vel ganske sikker på at hovedsaken av alt dette, er skolen. Mobbinga, presset, alltid noen som roser meg, sier jeg kan gjøre det bedre, at det var litt dårlig. Kunne ikke noen sagt at jeg bare kunne tatt en pause? ”Du, jeg vet du sitter og jobber med skolen flere timer hver dag, og tenker på det 90% av dagen, så du kan kanskje ta en pause nå?”. For det er faktisk sånn. Jeg har omtrent ingen minutter der jeg ikke tenker på skolen, karakterer, utdanning, videregående, jobb og forbedring. Rett og slett ekstrem perfeksjon av meg selv. Noe jeg umulig kan få til. For jeg er bare meg. ********, den barnslige taperen alle ser ned til. Dette har fått meg til å komme på en tanke som er helt forferdelig. Jeg vil nesten ikke tro at jeg har tenkt det en gang. Og det var helt seriøst. Jeg hadde… tenkt til å dope meg for noen dager siden… Bare for å slippe alle tankene mine. Jeg synes på en måte ikke at det hadde vært ille å ta dopet, men tanken. På skolen, er det ofte dager jeg faker smilet, men egentlig har lyst til å slippe alt ut. Følelser, sorg og tanker. Jeg har aldri tenkt på selvmord. Men alltid noe rundt det. Noe som gjør det enklere akkurat da, men fikk konsekvenser for tiden videre. Jeg klarer ikke å konsentrere meg lenger. Og derfor har jeg blitt mester i å jukse. Selv om jeg har bare gjort det på to prøver. Men jeg kan alle triksene. Skrive det på en lapp og lime det på linjalen i pennalet, skrive det inni pennalet på foret, skrive det på neglene, skanna det inn på pc-en deretter printet ut en lapp og sette det på en flaske. Jeg må jukse. Hvis ikke tror alle at jeg ikke har øvd eller gjort noe hjemme, spesielt pappa. Noe jeg faktisk har. Lenger en de vet selv. Jeg vil bare vekk fra skolen noen dager. Bare ta en lang tur på longboardet og cruise nedover bakkene med vinden i ansiktet. Ha headsettet på full lyd. Å stenge verden ute. Ikke å trenge å tenke på noe, ikke engang om det kommer en bil. Jeg er ikke redd for noe. Men skolen, konfirmasjon, prøver, klær, foreldre, doping, tankene, følelsene får meg så deprimert. Jeg er ikke sikker på om dette er normalt for en tenåring, men dette ble litt mye for de årene jeg skulle bli best av livet mitt. Jeg må ta en pause snart, å få stresset til å stoppe. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre, for hva en jeg gjør kommer en annen til å synes er unødvendig, teit eller rart. Hvis noen får vite om det, kommer de til å si det til foreldrene mine. Og jeg vet jeg kommer til å få kjeft da. Og at vi må ”Sette oss ned å prate om det”… men jeg vill ikke det. Ikke med foreldra mine. De eneste jeg vil snakke med er egentlig vennene mine. Noen som tar dette seriøst, og ikke sier det til noen andre. Bare holder det inne selv. Jeg skriver dette til meg selv.. men hvis du tilfeldigvis skulle funnet dette… ja jeg vet ikke. Det er ikke sikkert jeg vet hva som er best for meg lenger. Men nå handler det ikke lenger om mat og søvn… men nå begynner dhttp://www.dopingtelefonen.no/et å gå på psyken min, noe som er enda mer seriøst.

SVAR

Besvart 01.02.2013 14:23:27
Jeg synes også du bør lese:
attach_file

Helsestasjon for ungdom

Helsestasjon for ungdom er et gratis tilbud til ungdom. Der kan du få veiledning om prevensjon og seksuell helse. Du kan også få hjelp innenfor psykisk helse og svar på andre helsespørsmål.

 

Les mer
attach_file

Hvordan snakke med foreldre som ikke forstår deg

Du har sikkert hatt følelsen av at foreldrene dine ikke forstår deg. Vi gir deg ti tips om hvordan du kan snakke med vanskelige foreldre.

 

Les mer
account_circle