Hopp til hovedinnholdet

Jente, 17, sliter med blant annet sjenanse, depresjon og vonde tanker.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei, Jeg har hele livet slitt med sjenanse.. Og har også nå innsett at jeg har hatt depresjon i mange år. Jeg vet ikke hva som er normalt eller ikke, men jeg husker på at når jeg var på vei hjem fra skolen og gikk bortover veien til huset mitt når jeg gikk fra kanskje 3. klasse å oppover, at jeg brukte stoppe å sitte å tenke på om noen i det hele tatt brydde seg om meg, jeg tenkte på hva skjer om en bil kjører over meg nå og jeg havner på sykehuset ville noen i det hele tatt komme å besøke meg, ville noen gråte om jeg døde. Jeg husker også på at på den tiden begynte jeg å tenke over fett, jeg syntes jeg var for feit, enda jeg var ganske tynn og lita på den tiden.. Når jeg ble litt eldre, fra 6. klasse, trekte jeg bestandig magen inn, og det var utrolig slitsomt, men jeg nektet å vise at jeg hadde fett på magen.. Med dette har jeg vært utrolig sjenert og har hatt vansker med å få venner.. Jeg snakket aldri til folk jeg ikke kjente så godt, holdt meg bare til de gode vennene mine, enda de egentlig ikke var så gode.. Når jeg begynte på ungdoms skolen ble alt verre.. I 1. vgs, ble jeg bittelitt mindre sjenert, men fortsatt så sjenert at jeg var redd for å snakke til folk.. Men depresjonen min ble mye verre en den noen gang har vært.. Jeg begynte for alvor å tenke på hvordan jeg skulle ta livet mitt, jeg følte jeg ikke hadde noe mer å leve for.. Hva er vitsen med å leve et liv hvor du er sjenert og ikke kan gjøre noe spesielt? Jeg kom til det punktet hvor jeg hadde tenkt å drikke meg ihjel (med vann). Jeg hadde lest en artikkel hvor en dame døde av å drikke for mye.. Siden Hjernen ikke rekker å stoppe det, kommer det for mye vann inn som gjør at hjernen utvider seg, og etterhvert vil det nå til et punkt hvor det blir for mye press, og du vil dø... Det var det eneste jeg hadde tilgang til der å da, så syntes det var den beste muligheten.. Men jeg stoppet når jeg begynte å bli veldig svimmel og endte opp med å kutte meg selv på håndledet og hoften. Etter det følte jeg meg bedre. Og jeg fikk vertsfamilie for et år i USA, så nå hadde jeg noe å se fram til.. Tiden gikk og jeg har nå vært her i 3 mnd. Og på denne tiden har jeg tenkt på meg selv som normal, som alle andre. For et halvt år siden trodde jeg at alt det fæle jeg tenkte var noe alle tenkte på, at det var normalt. Jeg har har hatt det utrolig bra, men nå føler jeg at det kommer sakte med sikkert tilbake igjen.. Jeg var på en camp denne helga, med andre utvekslingstudenter, og det minnet meg på hvordan jeg brukte å ha det.. I går kveld gråt jeg for først gang på lenge, ut fra ingenting. Jeg kan se alle de andre som snakker med hverandre, og bare har det kjempe morsomt, de bryr seg ikke om hva folk mener, de bare har det gøy. Jeg snakket med en amerikansk venn over telefonene, og jeg sa jeg ikke likte dem, jeg sa jeg var irritert på de.. Men kom fram til at det er sjalusi. Jeg er så utrolig lei av jeg er den som bare sitter der og stirrer meg fast i bakken eller noe sånt, mens de andre snakker sammen og ler. Jeg føler også at alle hater meg fordi jeg er så stille i forhold til de andre.. Jeg føler også at jeg skyver de amerikanske vennene jeg hadde fått meg, vekk.. Noen av dem ble så klengete, og jeg bare begynte å ignorere dem.. Og det har kommet til det punktet hvor alle vet at jeg er der og jeg er gammelt nytt, så det blir vanskeligere for meg å møte nye folk.. Jeg har også lagt på meg ganske mye og jeg føler meg helt forferdelig på grunn av det også.. Og begynt å like en gutt i den ene klassen min, som kanskje forverrer situasjonen litt, siden jeg blir ekstra sjenert rundt han.. Jeg vet nesten ikke helt hva jeg skal fram til, jeg ønsker bare å få hjelp... Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg har virkelig prøvd mitt beste med å ikke være sjenert, og jeg er bedre på den delen når det kommer til at jeg bare møter den personen en gang å aldri mer. Vanskelig å forklare hva jeg mener med det, men håper du forstår litt.. Egentlig så vet jeg at dere sikkert ikke kan hjelpe meg heller, jeg har bare ikke peiling på hva jeg skal gjøre.. Jeg vet jeg ikke burde bry meg om hva folk mener, jeg vet at ingen bryr seg om jeg sier noe dumt, det har jeg hørt mange hundre ganger og jeg skjønner det.. Det er heller ikke det at jeg har så utrolig dårlig selvtillit, det eneste problemet jeg har er at jeg bare ikke klarer å snakke.. Jeg klarer rett og slett ikke å snakke, jeg klarer ikke å ha det gøy, enda det er alt jeg ønsker! Jeg vil ikke snakke med mamma om det, eller vertsfamilien min.. Og det å melde seg inn i klubber eller lignende vet jeg er mulig, men jeg er så kresen, og liker ikke så mange ting.. Jeg er med i fotografi timer, og ride timer uansett, så jeg har faktisk noe.. Men det hjelper ikke! Er det noe annet jeg kan gjøre? Eller må jeg faktisk bare leve som dette her resten av livet..? Mulig teksten ble litt rotete, men tankene mine er et rot for tiden, unnskyld for det! Om dere faktisk klarer å svare meg på dette, tusen takk på forhånd.. Vet jeg er en vanskelig person..

account_circle