Hopp til hovedinnholdet

Hvordan bli kvitt bestevenninnen og hvordan tilgi den forrige?

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Hei! Jeg er 12 år og går i sjuende. For omlag et år siden, da jeg gikk i sjette, begynte jeg å forandre meg veldig. Jeg fikk annen musikksmak, annen klesstil, andre interesser, annet syn på livet... og ja, jeg hadde det egentlig ganske dritt den perioden, fra jula 2011 til sommeren 2012. Og nå snakker jeg ikke om "næææhh, humøret var liksom ikke helt på topp". Jeg slet virkelig psykisk, og mye av grunnen var at jeg hadde ei bestevenninne som nektet å godta at jeg gikk videre her i livet. At jeg forandret meg og ble annerledes. At jeg vokste opp. Hun ble sur, hang over meg som ei bikje, og så i tillegg skulle hun begynne å HERME etter meg! Hun som nettopp hadde klaget over "at jeg var så kynisk mot henne fordi jeg ville farge håret grønt". Hun nektet å la meg puste selv, nesten. Hun hadde alltid hatt en type "eietrang" ovenfor sin beste venninne, men dette var helt overveldende. Nå forstod nok både jeg og hun at vi var på vei til å gli fra hverandre. Det ble særlig vanskelig fordi det var to andre jenter inne i bildet, og jeg likte dem begge veldig godt. Jeg tenkte at det nok ville bli lettere hvis vi var en gjeng, og ikke bare to stykker. Jeg trengte å frigjøre meg, få noe friske pust, for min bestevenninnes eietrang begynte faktisk å tære for alvor. Så jeg var hyggelig mot de to andre også. Men så begynte jeg og bestevenninnen min å krangle, bare på grunn av en liten filleting, og hun ville ikke snakke med meg på en uke. Hun ignorerte og overså meg helt, og dette var særlig vondt siden hun var like skyldig i den krangelen som jeg. Hun stakk av til den ene av de to jentene, og jeg ble sittende igjen med den andre. Jeg og hun ble veldig gode venninner i løpet av den uken, og hun støtta meg og skjønte at det gjorde vondt at min muligens forhenværende bestevenninne ikke ville snakke til meg mer. Denne nye venninnen var også helt uten bestevenninne, og hun trengte vel noen å være med. Så ble jeg og bestevenninna mi venner igjen, men da hadde både hun og jeg skapt såpass sterke relasjoner til hver vår av de to andre jentene at det ble vanskelig. Vi anklagde hverandre for å stenge hverandre ute, vi anklagde hverandre for å ville bytte bestevenninne. Og så skjedde det faktisk til slutt av begge to faktisk byttet bestevenninne, akkurat det var nokså uproblematisk. Men bestevenninnen min var dritsur på meg, og så satte hun i gang isfront-proskjektet sitt igjen. Hun snakket ikke til meg på et halvt år. Eller, vi snakket sammen én gang, tror det var i juni, for å prøve å gjøre opp, bli venner. På den tiden hold jeg nesten på å bytte skole, for jeg mente, mener og vil alltid mene at den utfrysningen hun holdt på med var mobbing. Da vi prøvde å snakke sammen, ble det totalt fiasko. Hun forlangte en unnskyldning fra meg, og om og om igjen spurte jeg ”for hva?”. Da svarte hun hver gang at det visste jeg vel godt. Hun sa også at jeg var den slemme, pene og populære, som er bra utapå men et monster inni, og at hun selv var den som alltid bare var snill og aldri gjorde noe galt. Dette sa hun rett ut, uten å nøle, og en positiv ting er jo i hvert fall at hun ikke la skjul på noen av sine følelser. Hun var sikkert såret over at jeg ikke hadde hatt henne som førsteprioritet rett etter krangelen, men jeg hadde akkurat like mye rett til å være lei meg! Hun hadde gjort akkurat det samme mot meg! Vi burde vært jevnbyrdige, men hun ville hevne seg for noe som ikke trengte hevn. Altså, jeg mener fortsatt at vi ikke er jevnbyrdige, for hun ødela halve sjetteklasse for meg. Jeg mener det alvorlig, jeg slet virkelig. Jeg fikke en slags angst for å gå steder der hun var, eller møte folk som hun kjente. Jeg visste at hun slang dritt om meg til andre. Vi trente (og trener fortsatt) på samme lag, spilte (og spiller) i samme band, gikk (og går) i samme klasse. Jeg så henne overalt hvor jeg var, hvor jeg før hadde trivdes med å være. Altså, jeg så henne overalt, dermed ble jeg også ignorert overalt, utfryst overalt, behandlet som luft overalt. Det var så utrolig vondt, jeg uteble fra skoleavslutninger og cuper, bursdager og til og med skoledager bare på grunn av henne. I sommerferien ble jeg heldigvis venn med henne igjen, ved at hun plutselig snakka til meg og lot som ingenting var skjedd. Det var vel og bra det, men det var noe langt inni meg som fortsatt gråt, nå kanskje verre enn noen gang. Hun hadde drevet meg på flukt fra andre mennesker, hun hadde tatt fra meg livsgleden, hun hadde gitt meg en angst jeg ikke klarte å kontrollere, hun hadde syket meg ut, uten å vite det selv fått meg til å slå meg selv, fått meg til å gråte meg i søvn hver natt, fått meg til å nesten bytte skole, til å få stygge blikk fra venninnene mine som hun hadde baksnakket meg til, fått meg til å bli fremstilt som den slemme. Hun hadde knust selvtilliten min, troen min på at jeg var god i noe, verdt noe, at jeg var bra. Hun ga meg lyst til å DØ, og i mange måneder gikk jeg rundt og tenkte på akkurat det. Å DØ. Og nå var vi plutselig venner igjen? Uten noe som helst sorry fra hennes side eller noe? Sorry for at jeg skapte selvmordstanker i huet ditt liksom? Men det ble tross alt bedre. Hun snakket til meg igjen, og det var det viktigste. Men etter hvert kom også noen voldsomme problemer med denne nye bestevenninnen min. Hun baksnakket meg til andre – også til min forhenværende bestevenninne, som fortsatt var ivrig på å slenge dritt om meg – og hun rottet seg sammen med jenter (og gutter egentlig) som vi begge var venner med. Hun kopierte meg fullt og helt også, noe som den forhenværende hadde gjort så mye at jeg var helt drittlei. Sommerferien hadde jeg brukt til å bygge meg opp igjen, overbevise meg selv om at jeg var unik, rett og slett være meg selv, være spesiell, være egen. Og så kom hun og kopierte meg fullt og helt – klær, interesser, meninger, uttrykk, vitser... hun kopierte hele meg, rett og slett. Og så samtidig rottet hun seg sammen med folk og baksnakket. Jeg vet at hun er en utrolig lite selvstendig person som trenger å følge noens ræv hele veien for å ikke frike helt ut, få tårer i øynene å begynne å si at det var mobbing fra min side å gå gjøre noe uten å ha forhørt meg med henne først, sagt at ”aaaww, æælske deg baby, duerbest daaeehh” først, jeg kan ikke snakke med noen andre uten at hun begynner å grine og blir sur. Det var jo litt sånn med den forhenværende også, og nå håpet jeg de derre fuckings bestevenninnereglene var over. Og så kom hun turende med dem. bare jeg snakket med noen andre, gikk hun i skapet mitt og tok jakka mi og gjemte den, eller hun tok matteboka mi og hev den i søpla, eller tok bildet mitt av kaninen min og rev det i to. Jeg er drittlei, rett og slett, hennes oppførsel er totalt uakseptabel. Hun lar meg ikke leve selv. Hun lar meg ikke ha egne meninger, egen klesstil, egen personlighet. Hun kopierer alt. I det siste har jeg heldigvis fått utrolig god selvtillit, jeg vet at jeg er bra, spesiell, jeg har sluttet å bry med med folk som roper ”emo” og ”selvskader” og sånn etter meg i skolegården – for det gjør folk. Men jeg vet hvem jeg er, og den jeg er er jeg fornøyd med. Men i utgangspunktet hadde jo ikke jeg lyst på noen bestevenninne, men å være i en gjeng med andre som turte å være seg selv, ikke være låst inne i et urettferdig bestevenninneforhold der hun skal ha meg som en hund i bånd som hun er avhengig av å ha for å overleve. En gang sa hun ”du er min, og jeg er din og mange andre sin også da”. Jeg er ikke ”hennes”! Jeg er ikke noens, jeg er bare min egen! Jeg vil ut av dette bestevenninneforholdet, NÅ. Jeg har prøvd å gjøre mye, vise henne at jeg bestemmer SEEEEEELV, men hun begynner bare å grine og sprer stygge rykter om meg. Jeg VET at jeg ikke har fortjent å ha det sånn, ikke med noen av de to bestevenninnene mine. Egentlig er jeg et utrolig selvstendig menneske, og jeg trenger venner som også har den egenskapen. Så, de to spørsmålene jeg har, er: 1) hvordan kan jeg bli kvitt den bestevenninnen jeg har nå, for godt, uten noe særlig grining, baksnakking og ryktespredning fra hennes side? 2) er det noe jeg kan gjøre for å prøve å klare å tilgi den forhenværende bestevenninnen min for at hun ødela halve sjetteklasse for meg? Vi har et veldig godt forhold nå, og er egentlig ganske nære venner igjen, men det er så vanskelig. Hvis jeg nevner spliden vår for henne nå, blir hun garantert utrolig sur og begynner å anklage meg og ignorere meg igjen. Jeg vil bare bearbeide meg selv til å tilgi henne, samtidig som jeg ikke vil det. For jeg synes ikke hun fortjener noen tilgivelse, absolutt ikke, men det gjør veldig vondt for meg å gå rundt og være sint på henne for noe som skjedde for mange måneder siden. Beklager at det jeg skrev sikkert ble veldig langt og uforståelig, men jeg måtte bare få følelsene litt ut også. 

SVAR

Besvart 02.01.2012 16:36:37
account_circle