Venninne med psykose. Hvordan kan jeg støtte henne?

SPØRSMÅL

Hei, Jeg er en jente på 17 år og går på vg1. De siste årene, helst siden slutten av 7 klasse, har jeg vært gjennom ganske mye forskjellig. Det var i 7. klasse jeg fikk vite at mamma var alvorlig kreft syk, og at hun bare hadde 5 år igjen å leve. Hun levde bare 3, og døde da jeg var på vei mot slutten av 10 klasse. På de årene har jeg forandret meg så mye at det er vanskelig å begynne på det. Men kort fortalt så hadde jeg (skjult) spiseforstyrrelser en lang tid, stengte alle andre ute, og var alt det en kan forbinde med deprimert og i sorg. Her i dag, kjenner jeg fremdeles den sorgen. Syns det er veldig vanskelig å snakke om den med andre, det er liksom 1 år siden nå. Familien min er ikke sånn at vi feier ting under teppet, men heller ikke sånn jeg ønsker å gråte med, ønsker å fortelle alt til. Jeg ble så vant til å være "sterk" på de årene som gikk, at nå klarer jeg ikke å slutte å være det. Jeg forteller dere dette, fordi det preger situasjonen jeg nå egentlig skriver til dere om. Jeg har en venninne på samme alder som meg, en jeg møtte nå som jeg begynte på videregående. På grunn av alt som har skjedd meg, gjenkjente jeg at noe var galt. Så jeg spurte henne en dag, ganske tidlig etter oppstarten av skolen, og hun fortalte at broren hennes er alvorlig syk. Han har vært i koma flere ganger, og har en sånn type sykdom der det er vanskelig å finne medisiner. Legene har ikke store forhåpninger (husker ikke navnet på sykdommen). Dette var noe jeg kunne relatere til, noe jeg forstod. Jeg kunne være der for henne, og etter hvert stolte jeg også nok på henne til å gi henne litt av hvordan jeg selv hadde det. Men så forandret ting seg. Hun fortalte meg at hun hørte stemmer, hadde hallusinasjoner. Jeg tok det relativt greit og sa at hun burde si det til noen voksne hun stolte på. Helsesøster, lærer, foreldre. I dag har er hun diagnosert med psykose. Det er her det begynner å bli vanskelig for meg å være en venn, for jeg er veldig glad i henne, men det begynner å bli utenfor min forståelse. Særlig da hun fortalte meg at i flere av hallusinasjonene hennes døde jeg og andre av våre felles bekjente. Videre har ting egentlig bare gått nedover for henne. Familien hennes er den typen som absolutt ikke snakker om noe (helt motsatt av min), medisinene hennes tar for øyeblikket bare mest av stemmene (hun gikk på seroquel før, men måtte slutte fordi det gav uregelmessig mens, nå husker jeg ikke hva hun går på). Og på et eller annet mystisk vis klarer hun fremdeles å være deprimert fordi en gutt hun er storm forelsket i (og som pleide å flørte med henne tilbake, som i tillegg fremdeles er en veldig nær venn av henne), nå har fått seg kjæreste, fult vitende om hvordan hun føler for han. Selv tenkte jeg ikke over gutter i det hele tatt da mamma var syk. Jeg var på en måte helt borte fra resten av samfunnet. Men som om hun ikke allerede har nok, så er visst faren en som har veldig stor psykisk makt over familien (jeg kjenner ikke så godt til dem siden hun foretrekker å ikke være hjemme, så kjenner dem gjennom henne). Hun klarer nesten ikke å vær i nærheten av ham. Og når nå, siste nytt, hun har funnet ut at moren er utro, da er glasset ganske fult. Hun er kjempe sint, og jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal reagere. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det når hun er så deprimert som hun blir, eller sint, eller noe egentlig. Jeg vet jo at om de trodde hun var en fare for seg selv, så hadde de lagt henne inn, men familien hennes vil ikke gå til noe familievernopplegg, de var ikke en gang med henne på psyko-evalusjonen. Hun går ikke på skolen lenger. Sluttet. Men hun er fremdeles en god venn av meg. Hvordan skal jeg takle dette? Har dere noen slags råd? Hilsen R PS: beklager det lange brevet, men hadde vanskeligheter med å korte det ned!