Liker ikke være hos pappa, er det galt av meg?

Hei!

Det er ikke noe galt med deg selv om du ikke vil dra fra mamma. Jeg tenker at det betyr at du er trygg hos henne, og føler deg sett og tatt vare på når du er der. Det er hos mamma du bor mest og har hverdagen din, kan jeg forstå. Da er det ikke rart at det er der du føler deg mest komfortabel.

Når du får vanskelige tanker, så vil jeg at du skal huske på at det ikke var din avgjørelse eller ditt ansvar at foreldrene dine skilte seg. Du ba aldri om å få to hjem. Det er helt lov å si at man ikke liker å flytte mellom foreldrene sine. I din alder har man lov til å si sin mening om hvor man helst vil bo og hvor mye man vil bo hos hver forelder. Og foreldre har plikt til å ta hensyn til barnets meninger før de bestemmer bo-fordeling. Det står det om i barneloven.

Du har hatt det vondt i en lang periode, forteller du. Over mange år! Jeg tror det er viktig at det skjer en endring nå. Selv om du vil være snill med pappa og han egentlig er snill med deg, så skal du ikke behøve å bo hos han på samme måte som du har gjort til nå, som en plikt. Du sier du gråter deg i søvn og har angstanfall når du er hos han. Da lurer jeg på om du bør bo fast hos moren din, og så kan du kanskje heller treffe pappa på andre måter i en periode fremover.

Kanskje du kan snakke med faren din om hvordan dere to skal ha det fremover. Det kan være et fint utgangspunkt for en samtale med ham, for jeg tenker jo at han bør få vite om at du syns ting er vanskelig.

Det kan jo tenkes at han kan endre på noe så det blir bedre å være hos ham? Men da må han få vite at du ønsker det. Kan dere lage en plan hvor du bor fast hos moren din, men at dere fortsatt får møttes? F.eks kan du be om at du og pappa finner på ting sammen utenfor leiligheten han er i, og uten at du overnatter der. Kanskje kan du ønske deg fra han at det er kun dere to som er sammen nå i en periode, uten kjæresten hans. Er det noen ting du tror kunne være hyggelig å gjøre med pappa som ville gitt dere en god opplevelse? Da kan du foreslå det. Si at det er viktig for deg å få være med å bestemme litt, du trenger at dine meninger også kommer frem. Du har helt lov å si at det ikke er så lett for deg om dagen, det at pappa og kjæresten skal få et nytt barn sammen.

Når det gjelder de tingene du tenker på: Det er ikke slemt. Tankene dine er et uttrykk for at du ikke har det bra i relasjonen til pappa, slik jeg ser det. Vi har lov å ha alle slags tanker, både fæle, slemme, skremmende og drømmende tanker. Det er helt vanlig. Det å tenke noe er jo ikke det samme som å gjøre noe, så det er ikke farlig å tenke de verste ting. Kanskje er det rett og slett litt bra at vi tillater oss å tenke hva som helst, slik at vi kan bearbeide og kjenne på ting inni oss. Det kan rett og slett roe seg litt om vi tillater oss å tenke det vi trenger for å få ut litt "gørr".

Og hvis du fortsetter å gå og kjenne på at du ikke ønsker pappa i livet ditt mer, så er det viktig at du tør å diskutere dette med noen. Det beste davil kanskje være å snakke med en nøytral fagperson om saken? I så fall vil jeg anbefale deg å ta kontakt med et familievernkontor der du bor. Det er et gratis tilbud til alle familier, og de som jobber der er familieterapeuter. De snakker mye med barn og ungdom som har to hjem og kan gi råd. Du kan ta kontakt med dem uten å si ifra til foreldrene dine først, hvis det kjennes best. De som jobber der har taushetsplikt.

Jeg håper dette ga deg noen svar. Det er fint at du setter grenser for deg selv og sier ifra når du ikke har det bra med den bo-situasjonen som er. Jeg håper det vil hjelpe om du får sagt ifra hvordan du vil ha det fremover og at du finner en måte å bo hos mamma og pappa på som funker for DEG. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no