Ingen forstår meg, jeg har autisme. Jente 13.

Hei!

Når jeg leser det du skriver skjønner jeg at du er fortvilet! Ingen forstår deg, ingen ser DEG. Uavhengig av om du har autisme eller ikke så skulle jeg ønske at foreldrene dine kunne vist mer støtte når du forsøkte å si ærlig og åpent hvordan du faktisk hadde det. Selv om det var på melding og ikke i en verbal samtale. Du ba om deres forståelse men de avviste deg. Det må ha vært vondt! Det er ikke greit at de snakket til deg og kalte deg "drittunge" eller anklaget deg for å bare finne på, slik du forteller her at de gjorde.

Hvis det er sånn at du tror du har autisme så er det en viktig ting å få avklart. Autisme er en diagnose, du kan lese mer her. Det å få en diagnose krever utredning, og det er fagpersoner som kan sette diagnose. Jeg tenker at du bør henvises for utredning, fastlegen din kan hjelpe til med det. Ettersom du er over 12 år så kan du faktisk dra til legen alene. Legen din skal passe på at foreldrene dine ikke får lese eller vite det som skjer på legetimen du ikke ønsker at de skal vite, når det er en god grunn til det. Hva fastlegen din og du finner ut av når du er der, det er vanskelig å si. Man kan tenke seg at foreldrene dine på et tidspunkt nok må kobles inn. Men hvis ikke de vil komme deg i møte sånn ting er nå - så start i alle fall med en time alene hos fastlegen!

Autisme er en diagnose som gir rett til hjelp og behandling, og det er viktig å få det avklart slik at dere som familie kan finne ut hvordan dere skal leve sammen videre. Uansett så kan det å be om hjelp fra fagpersoner gjøre at dere får støtte til å ha bedre kommunikasjon hjemme. Har du autisme så finnes det hjelp å få, både for deg og foreldrene dine. Det er blant annet laget foreldreveiledningskurs som mamma og pappa kan gå på, slik at de kan være foreldre på en måte som er god for deg.

En annen ting du kan gjøre, helt på egenhånd, er å ta kontakt med autismeforeningen. De kan gi deg råd og veiledning til hvordan du skal gå frem når situasjonen hjemme er så fastlåst og du ikke føler deg forstått. De har nok vært borti mange lignende situasjoner før!

Du skriver at du har snakket med mange, men at ingen prøver å forstå deg! Det må være vondt. Jeg kan tenke meg at du føler deg ensom? Jeg håper du kan tenke en runde til på om det finnes noen, en eneste en i livet ditt, som er god mot deg og som virker å forstå litt av hvordan det er å være deg. En som er trygg å snakke med? Støtt deg på denne personen og fortell hva du går og bærer på. Kanskje det kan bli litt lettere da.

Jeg håper det jeg har skrevet her var til hjelp og at du får hjelp hos fastlege. Jeg har funnet frem til noen artikler under svaret mitt som har tips til hvordan man kan kommunisere med foreldre som ikke forstår. Leser du dem så får du flere tips.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no