Har ikke følt meg ekte på lenge. Er det farlig?

Hei,

Å oppleve dette kan føles veldig ubehagelig og skremmende, men det er ikke farlig. Jeg blir glad du tar kontakt med oss som jobber i ung.no. Håper svaret mitt kan hjelpe deg litt på veien.

Uten at jeg kan si noe med sikkerhet så høres det ut som du opplever det vi kaller for depersonalisering eller derealisering. Det er en forsvarsmekanisme der hjernen kopler seg fra virkeligheten for å håndtere stress, angst og/eller utmattelse.

Depersonalisering er et fenomen der en kan få en følelse av å være i en drøm, som om man observerer seg selv og sin egen kropp utenfra. Ens egen kropp oppleves fremmed og uvirkelig. Personer med depersonalisering kan feks. se seg selv i speilet og ikke forstå at de ser seg selv.

Derealisering handler om at personen opplever verden som fremmed og uvirkelig for en periode.

Uvirkelighetsfølelse forekommer i ulik alvorlighetsgrad. Det vil si at opplevelsen av at verden er uekte varierer sterkt fra person til person. Det handler om hvor ofte det skjer, hvor lenge det varer, og hvor mye det forstyrrer hverdagen din.

Depersonalisering og derealisering er ikke uvanlig å oppleve i perioder med mye stress og belastning. For de fleste er dette symptomer som er ganske kortvarige og forbigående, som ikke betyr at man har en psykisk lidelse. Det kan også opptre sekundært til andre psykiske lidelser, som f.eks. angst og kan inntreffe etter inntak av hasj.

Det finnes ulike sanseteknikker som kan hjelpe med å hente deg tilbake til virkeligheten når du opplever at verden rundt deg ikke føles ekte.

Pust dypt: Pust rolig inn gjennom nesen og litt lengre ut gjennom munnen

5-4-3-2-1-metoden: Tell opp høyt (eller inni deg):

• 5 ting du kan se rundt deg.
• 4 ting du kan ta på eller kjenne.
• 3 ting du kan høre.
• 2 ting du kan lukte.
• 1 ting du kan smake.

Fysisk kontakt: Klem en isbit, stikk hendene under kaldt vann, eller tramp føttene hardt i gulvet.

Siden du allerede går til BUP er det viktig at du forteller behandleren din dette. Du skriver at du går der for sosial angst, men behandleren din er der for å hjelpe deg med alt du strever med og det er virkning at vedkommende vet om dette slik at dere kan endre på behandling og tiltak.

Det er veldig vanlig at foreldre blir redde eller ikke helt vet hva de skal si når man snakker om døden og uvirkelighet og da kan de virke avvisende eller uforstående. Du kan prøve å si: Jeg forventer ikke at dere skal fikse det eller forstå det helt, men jeg trenger bare at dere vet at jeg har det skikkelig tøft akkurat nå og at jeg trenger ekstra støtte og hjelp. Du kan også be behandleren din på BUP om hjelp til å forklare dette til foreldrene dine i en felles samtale.

Jeg sender deg mange gode tanker og ønsker deg masse lykke. Skriv gjerne til oss igjen hvis du har behov for det.

Med vennlig hilsen psykolog