Min mor, hun bryr seg ikke om meg, hva kan jeg gjøre? Jente 20

Hei!

Når jeg leser dine ord, blir jeg bekymra for deg og jeg forstår godt at du er utslitt. Det høres ikke ut som du får den støtten du trenger ved å bo sammen med moren din. Hun truer med å avlive kattene dine, som jeg antar at du er veldig glad i. Det må føles veldig vondt. Hun overser deg og har nektet deg grunnleggende behov (som å få spise). I tillegg kastet hun ut faren din på en måte som ikke hørtes grei ut for noen av dere. Alle disse tingene til sammen viser at hun ikke har det helt bra med seg selv og dermed ikke er stabil.

Du skriver i tillegg noe som er veldig vondt å lese - at du forsøkte å ta ditt eget liv som 8-åring! Det er veldig alvorlig, det må ha vært en utrolig vond tid for deg? Det sier jo noe om hvor vanskelig du hadde det hjemme. Fikk du noe hjelp da, var det noen som så deg og så at du trengte hjelp? Jeg skulle ønske du og foreldrene dine hadde fått mer hjelp slik at de kunne blitt tryggere for deg allerede da. Du hadde fortjent å ha det tryggere når du var barn enn sånn du virker å ha hatt det.

Du spør hva du skal gjøre. Min første tanke, er at når det har vært sånn som dette i så mange år, så bør du ikke bo med moren din mer. Du trenger å beskytte deg fra mer av det som er vanskelig hjemme, særlig når det bare fortsetter. Du kan ikke ta ansvar for å endre moren din. Hun må selv ta grep om hun vil endre seg. Men du kan ta vare på deg.

Jeg ser at du skriver du ikke kan bo verken alene eller hos pappa. Men har du andre familiemedlemmer du kan snakke med og støtte deg på? Eller andre trygge voksne du kjenner? Du er voksen nok til å bestemme selv at du vil flytte ut og du kan jo vurdere om det finnes andre kjente du kan støtte deg på nå så du slipper å være alene.

F.eks kan du spørre om å få bo litt hos andre familiemedlemmer (besteforeldre, tanter/onkler), hos venner, kolleger fra jobben din på sykehjemmet, eller andre du kjenner? Kanskje noen som allerede har flyttet ut i hybel eller kollektiv og trenger en person til inn? Sjekk ut hvilke muligheter du har i nærmiljøet ditt.

Jeg ser at du har en jobb og jeg kan jo forstå om du vil bli i den og bo i nærheten av den.

Men hvis du er villig til å flytte litt på deg - hva med å rett og slett vurdere et år på Folkehøgskole? Da bor man alene men likevel med et system rundt seg, der man får mat, rutiner, nye opplevelser og fine voksne å snakke med. Og man kommer seg litt vekk.

Du kan ellers lese litt mer her, om andre muligheter for å flytte hjemmefra uten å bli helt alene.

Helt til slutt, vil jeg si at jeg syns det er viktig at du får jobbet med hva du har opplevd. Det kan noen ganger være lettere å gå videre og lettere å klare seg selv, hvis man rydder litt i tidligere opplevelser. Hva om du tar kontakt med helsestasjon for ungdom der du bor, og får hjelp til å snakke litt? Når man er bevisst på hva man selv har opplevd, så er det lettere å finne en vei for hvordan man vil leve livet sitt videre.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg håper du har andre gode personer i livet ditt som du kan være mer sammen med fremover. Personer som er stabile og kan snakke litt med deg om det du står i nå. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no