Huset ser bomba ut, vi krangler om oppussing. Hvordan trives bedre hjemme?

Hei!

Jeg skjønner godt at det er slitsomt for deg å ha det sånn hjemme som du beskriver her. Du setter ord på noe viktig, noe jeg tror mange kan kjenne seg igjen i: hvor sliten man kan bli av å gruble på hva man skal gjøre i det som føles som en uløselig situasjon. Det kan ta utrolig mye energi av oss å tenke på hva andre syns og mener om oss. Da ender det lett med at fantasien tar overhånd og vi kan tenke at andre syns dårlig om oss, uten at vi egentlig vet om det er sant. Og derfra er veien kort til å få dårlige tanker om oss selv som ikke slipper taket. Har du kjent på det?

I så fall vil jeg si til deg at dette som oftest er verst for deg som går og tenker på det. Vennene dine bryr seg nok mye mindre om materielle ting og hvordan huset ditt ser ut enn det bekymringstankene dine vil ha deg til å tro. De bryr seg helt sikkert mest om deg som person og venn, og det har ingenting med huset ditt å gjøre. Jeg håper også du kan være åpen og ærlig med vennene dine om frustrasjonene du har for situasjonen hjemme. Kanskje vil noen av dem kjenne seg igjen, kanskje har noen av dem lignende problemer? Bare ved å snakke om det kan dere finne støtte i hverandre. Og bare ved å dele bekymringstankene dine kan du evt få de avkreftet!

Du spør hva du kan gjøre for å trives bedre hjemme. Jeg tenker at du må forsøke å snakke med foreldrene dine om saken på nytt. Du skriver at du har forsøkt dette, men at det alltid blir konflikt. Og jeg har noen tanker om hvorfor: Kanskje har du forsøkt å snakke med dem i det øyeblikket du blir irritert over at huset er bomba eller i det øyeblikket du vil ha besøk av venner og ønsket deg at de ville rydda eller pussa opp? Og så vil eller orker de ikke snakke om saken eller rydde akkurat da, og så blir det dårlig stemning. Men hvis du finner et tidspunkt litt utenom, "i fredstid", og så forsøker du å ta en overordna prat om dette, da kan det hende dere får en litt annen forståelse for hverandre!

Er det en av foreldrene dine som er lettere å snakke med enn andre? Da kan det være lurt å starte med å snakke med den alene først. 

Kom gjerne med konkrete eksempler på hva i huset du mener bør pusses opp, og hvorfor du mener det. Si at du ikke klarer å slappe av på grunn av dette og at du ikke inviterer venner hjem på grunn av dette. Si også at du er ordentlig lei og rett og slett sliten inni deg av at dere stadig krangler. Da sier du ikke noe galt om noen av de andre i familien, du bare forteller hvordan situasjonen er for deg. Det å si noe om seg selv og sin egen opplevelse er ofte det som gjør at en samtale blir god og at man forstår hverandre.

Spør forelderen din hva dere sammen kan gjøre for å få huset til å bli et godt sted for dere alle. Forsøk også å tilby hjelp, kanskje kan dere lage en liste over husarbeid som skal gjøres fra uke til uke og hvem sitt ansvar det er? Kanskje kan dere finne ut om noe oppussing kan prioriteres nå, selv om ikke alt du vil gjøre kan tas tak i med en gang? Hvis du tar initiativ til organiseringen og gjennomføring kan det være lettere for foreldrene dine å si ja.

Det er lurt at du i samtalen også viser forståelse for at de andre i familien din har grunner til at de ikke vil pusse opp eller ha det like ryddig som deg. Det kan jo også handle om penger/økonomi? Men du kan samtidig fortelle om hvor sliten du er av alle bekymringene og tankene du har rundt dette.

Til slutt vil jeg si at en del av det å bli eldre er å oppdage hvor forskjellig man kan være fra familien sin. Mennesker er jo svært ulike typer, selv om de er i samme familie. Kanskje kan du etter hvert godta at familien din har andre standarder for huset sitt enn slik du har tenkt å ha for ditt. Familien din gjør sine valg, du skal gjøre dine. Om en stund skal du flytte ut og skape ditt eget hjem! Da kan du glede deg til å gjøre det akkurat slik DU vil.

Jeg håper dette ga deg litt inspirasjon. Jeg har lagt ved noen artikler som handler om hvordan du kan snakke med foreldre som ikke alltid forstår en. Alt godt til deg!