Mamma er bipolar, det går mye ut over meg. Hva bør jeg gjøre?

Hei!

Jeg kan godt forstå at du ikke har det bra med moren din nå. Hun er syk og det går ut over deg. Men hun snakker ikke åpent om det. Dette gjør situasjonen ekstra vanskelig, kan jeg tenke meg. Når viktige ting (som sykdom) ikke snakkes åpent om blir ikke barna tatt på alvor, rett og slett.

Heldigvis var det noen i familien din som fortalte deg at mamma er bipolar. Hvis ikke kunne du jo ha tenkt at måten hun snakker til deg på er som fortjent, eller noe du skal tåle. Men det er det jo ikke. Du kan heller tenke på det som at det er sykdommen til mamma som kommuniserer, når hun ikke snakker til deg på flere dager, eller gir inntrykk av at hun ikke liker deg og sier "æsj".

Dersom voksne ikke er åpne om sin egen psykiske helse kan det bli veldig forvirrende. Det kan innebære at barna tenker det er ens egen feil eller ens eget ansvar når foreldre er avvisende. Og at barnet må være ekstra snill og flink for å gjøre det bra igjen ovenfor forelderen. I tillegg kan det gjøre at barna i fremtiden stoler mindre på egne følelser og tolkninger av verden. Kjenner du deg igjen i dette?

Samtidig er det mer vanlig enn du skulle tro, at voksne ikke sier noe om vanskelige ting i familien. Jeg tror det kan handle om at de voksne ikke tåler det så godt selv. De tåler dårlig (og særlig om de er psykisk syke) å måtte takle barnas følelser og reaksjoner når noe vanskelig skal fortelles om. For det gjør jo vondt å se at ens eget barn må høre noe vanskelig eller bli lei seg/redd. Så det å la være å fortelle blir en måte å beskytte seg selv og sitt eget ubehag på. Gir det mening å se det sånn, tror du det kan stemme for moren din?

Så - hva gjør du nå? Hvis du over tid har kjent deg stresset og syntes at det er vanskelig å finne ro når du er hjemme, så kan det være viktig at du nå gjør en endring. Kroppen din kan rett og slett bli syk av å over tid gå med stress og en følelse av å være på vakt ovenfor mamma. Da må du beskytte deg selv. Og da er det kanskje lurt at du flytter til besteforeldrene dine for en periode.

Jeg skjønner at det er vanskelig å dra fra mamma fordi du jo også er veldig glad i henne. Begge deler er til stede på likt! Både kjærlighet og problemer med sykdommen. Men husk at du og mamma lage gode avtaler for hvordan dere kan være sammen de stundene hun er mer frisk. Bipolar lidelse er jo en sykdom som går veldig opp og ned, og den syke pleier å kjenne selv når han/hun har gode perioder og ikke. Alt dette kan dere klare å finne ut av bare dere snakker åpent sammen. Du bør si til mamma at du gjerne vil dere skal snakke sammen om at hun er syk og hvordan dere best kan leve sammen i familien med det. Si at det tåler du bedre enn at ting er skjult. Kanskje mamma tør å si mer om seg selv, om du viser at du allerede vet og at du vil si ting høyt som de er.

Jeg regner med at mammaen din har en behandler, ettersom hun har diagnosen bipolar. Det kan være en kontakt med DPS, psykolog i kommunen der hun bor eller fastlegen hennes. Du kan godt be om en samtale med mamma sin behandler, enten alene eller sammen med mamma. Kanskje kan dere lettere snakke litt ut da, og se om dere kan finne en god vei videre, preget av mer åpenhet. Du kan også få stille spørsmål om diagnosen og du kan be om råd også derfra til å finne ut av om du bør flytte til besteforeldre eller ei nå. Dere kan forsøke å finne ut hvordan dere skal ha en relasjon selv om hun har en psykisk sykdom.

Husk også at det finnes ulike tilbud for pårørende til familiemedlemmer som strever med psykiske lidelser. Disse tilbudene er ofte gratis, man kan chatte med de som jobber der og man kan komme i kontakt med andre som er i samme situasjon. Tror du det ville være noe for deg? Jeg anbefaler deg å sjekke ut det! To ulike tilbud er "unge pårørende". eller Pio-senteret.

Jeg håper dette var til hjelp. Jeg legger ved noen artikler til deg om det å ha foreldre som er psykisk syke, håper du ser på dem også. Da vil du få mange flere tips! Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no