Mamma er bipolar, men hun snakker ikke med meg om det. Jente 15

Hei!

Jeg kan godt forstå at du er sint og irritert på moren din. Kanskje er du også skuffet over at hun ikke involverte deg i sykdommen og livssituasjonen sin - som hele tiden var så tydelig uansett? Den påvirket deg jo masse, både praktisk og følelsesmessig, men likevel fikk du ingen informasjon. Du ble ikke tatt på alvor og det var ikke OK!

Som du skriver, du har jo alltid merket at det var noe med mamma. Det er veldig vanlig at barn, helt fra de er bittesmå, kan merke stemninger og vibber dersom det "er noe" i en familie (som krangling mellom voksne, økonomiske bekymringer, sykdom, el.l). Og hvis voksne da later som ingenting er det akkurat som at det blir ennå skumlere for barna. Det blir som at barnas tolkninger fremstår som feil og at det de merker ikke virker sant.

Det kan forvirre barn og det kan gjøre at de heller bruker fantasien og konstruerer sin egen versjon av sannheten. Som ofte er verre. Og som innebærer at barnet tenker det er ens egen feil eller ens eget ansvar. Og at barnet må være ekstra snill og flink for å gjøre det bra igjen i familien. I tillegg kan det gjøre at barna i fremtiden stoler mindre på egne følelser og tolkninger av verden. Kjenner du deg igjen i dette?

Samtidig er det mer vanlig enn du skulle tro, at voksne ikke sier noe om vanskelige ting i familien. Jeg tror det kan handle om at de voksne ikke tåler det så godt selv. De tåler dårlig (og særlig om de er psykisk syke) å måtte takle barnas følelser og reaksjoner når noe vanskelig skal formidles. For det gjør jo vondt å se at ens eget barn må høre noe vanskelig eller bli lei seg/redd. Så det å la være å fortelle blir en måte å beskytte seg selv og sitt eget ubehag på. Gir det mening å se det sånn, tror du det kan stemme for moren din?

Som du skjønner, vil jeg si til deg at du har lov til å være sint på moren din nå. Og du har lov til å si det til henne! Samtidig er det jo viktig at dere finner en måte å leve sammen på i årene som kommer, og det er viktig at dere får pratet åpent og ærlig fra nå av.

Jeg regner med at mammaen din har en behandler, ettersom hun har diagnosen bipolar. Det kan være en kontakt med DPS, psykolog i kommunen der hun bor eller fastlegen hennes. Du kan godt be om en samtale med mamma sin behandler, enten alene eller sammen med mamma. Kanskje kan dere lettere snakke litt ut da, og se om dere kan finne en god vei videre, preget av mer åpenhet og tydelige rammer for hva du skal bidra med og ikke. Du kan også få stille spørsmål om diagnosen. Dere kan forsøke å finne ut hvordan dere skal ha en relasjon selv om hun har en psykisk sykdom.

Og hvis du har en forelder til, eller andre familiemedlemmer som kjenner mamma godt, kan du snakke med dem også om hvordan det er for deg? Jo flere du har rundt deg som kan hjelpe til jo bedre. Det kan også være lurt at du har alternative steder du kan bo i perioder, om mamma sin tilstand er så dårlig at det blir vanskelig for henne å ta godt vare på deg. Bipolar lidelse kan være svært krevende i perioder, imens man kan fungere godt i andre perioder.

Husk også at det finnes ulike tilbud for pårørende til familiemedlemmer som strever med psykiske lidelser. Disse tilbudene er ofte gratis, man kan chatte med de som jobber der og man kan komme i kontakt med andre som er i samme situasjon. Tror du det ville være noe for deg? Jeg anbefaler deg å sjekke ut det! To ulike tilbud er "unge pårørende". eller Pio-senteret.

Jeg håper dette var til hjelp. Jeg legger ved noen artikler til deg om det å ha foreldre som er psykisk syke, håper du ser på dem også. Da vil du få mange flere tips! Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no