Nå klarer jeg ikke å snakke om det, er det noe galt med meg?

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no.

Det er kjempefint at du med en gang kontaktet sykehus og politi og fikk satt det apparatet i gang. Du fikk gå detaljert gjennom saken med politiet og det ble tatt flere undersøkelser. Du har gjort alt riktig.

Det er forståelig at du nå prøver å få det hele på avstand, og det kan være at du skal gjøre akkurat det, få det på avstand. Ikke gjennomleve det gang etter gang ved å snakke om det.

Du sier at du har det ganske greit, men at tankene plager deg til tider, og jeg tenker at det høres helt normalt ut. Det vil nok komme en tid at du vil få behov for å snakke om det igjen, men det er ikke sikkert. Det at du fikk plassert skyld, du fikk snakket gjennom hele hendelsesforløpet med politiet og sikkert med helsepersonell også, så kan det være at det er nok. Du kan legge hele hendelsen bak deg og fortsette livet ditt, men med en erfaring du ikke vil hatt, rikere.

Det er selvfølgelig ikke noe galt med deg. Jeg tenker at du har klart deg kjempefint, gjort alt riktig, og bør egentlig være stolt av deg selv. Det at du nå ikke klarer å snakke om hendelsen eller plagene du måtte ha, betyr ikke at du legger lokk på det som i aldri å snakke om det igjen. Jeg synes at du kan være åpen og fortelle om det, for eksempel til en ny partner, eller en venninne, en ny studiekamerat. For det er en hendelse som uansett er en del av deg, det har skjedd, og du har håndtert det.

Skulle behovet melde seg igjen, at du ønsker, og får til, å snakke om hendelsen og plagene, så er det viktig at du gjør det.

Jeg ønsker deg alt godt.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier og spesialist i sexologisk rådgivning (NACS)