Trives ikke med familien min

Hei

Jeg forstår godt at det er vanskelig å være deg i den familiesituasjonen du forteller om her. Summert opp kan man si at du beskriver mange tapsopplevelser: tap av familiemedlemmer gjennom både død og brutt kontakt, tap av miljø, venner og skole, når dere flytter så mye rundt. Og tap av god og trygg kontakt med foreldrene dine på toppen. Det er ikke rart at du føler deg alene og isolert i din situasjon! Følelse av ensomhet og isolasjon skal man ta på alvor. Det er ikke godt for noen å ha det slik over tid. Det er veldig bra at du tar grep nå og har lyst til å gjøre noe med situasjonen din. 

Du spør hva du kan gjøre. Det første jeg tenker er at det er lurt å forsøke å få snakket ordentlig ut med foreldrene dine om hvordan du har det om dagen. Du skriver at dere har lite kontakt nå og jeg skjønner at det kanskje ikke frister å snakke med dem. Men de er tross alt viktige personer i livet ditt, og det er de som egentlig skal fungere som dine nærmeste  støttespillere. Husk at også de foreldrene som kjefter er veldig glade i ungdommen sin. De bryr seg nok egentlig masse, men de bryr seg på feil måte. De vil gjerne at ungdommen skal følge deres råd og så har de kommet inn i et dårlig kjefte-spor i mangel på gode alternative løsninger. Mange foreldre tenker at de sitter med fasiten på hva som er et godt liv for ungdommen og de glemmer å spørre hva ungdommen selv føler og ønsker. Og det høres ut som det er det som har skjedd her. For eksempel høres det ut som at dere har flyttet rundt uten at noen har snakket med deg om  hvordan det har påvirket deg. Fikk du noen gang uttale deg om hvor du ville bo? Vet mamma og pappa at du opplever å ha det så vanskelig som du har det, og at du syns det er mye avstand mellom dere? Dette kan du forsøke å si noe om til dem! Bare hvis de vet hvordan du føler, kan de gjøre noe for å bedre situasjonen. 

Jeg vil anbefale deg å snakke med dine foreldre når dere alle er i ro, når det ikke er krangling, og når dere har tid til å snakke sammen. I "fredstid". Forbered deg godt. Skriv gjerne ned ting på en lapp eller på mobilen. Det er viktig å snakke ut i fra deg selv. Det vil si at du sier noe om hvordan du tenker, føler og har det. Ikke angrip dem men fortell hva det gjør med deg når de kjefter eller når dere slutter å snakke sammen. Fortell hva det gjør med deg at dere har flytta så mye og at du har mistet så mange viktige personer i familien din. Tror du at de vil klare å lytte til deg hvis du prøver dette? Foreldrene dine er familien din og du vil komme til å ha med dem å gjøre i lang tid fremover uansett. Så en god prat der dere forøker å rydde opp og komme hverandre i møte kan være en god investering.

MEN når det er sagt - hvis du overhodet ikke har troen på at dette nytter er det viktig at du får hjelp et annet sted. Hjelp til å bearbeide følelser etter alle tapsopplevelser. Hjelp til å vurdere hvorvidt det er bra for deg eller ikke å bo hjemme. Kjenner du til helsesykepleier (tidligere helsesøster) på skolen din? Hun er en man kan prate med om alt. Hun har taushetsplikt. Hun kan støtte DEG i det du står i, hun kan snakke med deg om hvordan det er å være deg. Og hun kan gi deg råd for hva du bør gjøre videre.

Et annet forslag er at du ringer til et familievernkontor. Familievernkontorer finnes rundt om i hele landet og det er et godt faglig og gratis tilbud til familier som krangler mye. Man kan få hjelp til å snakke sammen på en god måte når ting har låst seg. Foreldre kan også få veiledning slik at de slutter å kjefte og finner andre metoder å være sammen med barna sine på. Noen ganger, når man ikke føler man kommer noen vei, kan det være godt å ha en nøytral tredjepart til å hjelpe. Du kan ringe familievernkontoret på egenhånd først hvis du ikke vil si det til foreldrene dine. Om ikke annet, kan du kanskje få veiledning av dem på telefonen for å høre mer om hva du bør gjøre i akkurat din sak. 

Jeg håper også at du har noen gode venner som vet hvordan du har det! Gode venner kan være utrolig viktig støtte når det stormer på hjemmebane. Snakk med vennene dine om alt du tenker på. Du skriver at du ser at andre familier har det bra. Kanskje kan dette også være til hjelp for deg? Er det noen av dine venners familier du føler deg trygg og velkommen i? Kjenner du foreldrene til noen av vennene dine så godt at du kunne snakket litt med dem? Og så kan kanskje de igjen snakke med dine foreldre? Poenget mitt er i alle fall at du snur deg mot de menneskene i livet som er gode mot deg og som vil deg vel. Selv om ikke det er mange, kan det være nok til å gjøre en forskjell! 

Jeg håper dette var til hjelp og at du får det bedre snart. Det viktigste er at man snakker med noen og ikke går alene med å ha det vanskelig. Håper foreldrene dine skjønner og tar på alvor det du sier! Jeg ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen familieterapeuten