Har et vanskelig forhold til søsteren min

Hei

Jeg forstår at du bryr deg veldig om søsteren din og at du får det vondt når dere mister kontakt og når hun kaller deg stygge ting. Det høres ut som du er veldig glad i henne og har lyst til å ha et godt forhold til henne, ettersom du skriver hit. Det er et fint utgangspunkt. Jeg håper søsteren din vet at du bryr deg om henne slik du gjør! 

Nå vet jeg ikke hvor gammel hun er, om hun er storesøsteren eller lillesøsteren din? Alderen hennes og hvor moden hun er vil trolig ha noe å si for hva du kan forvente av henne. Hvis hun er midt i puberteten kan dette også selvsagt påvirke både humøret og lysten til å være med resten av familien, uten at det er noe unormalt i det. Samtidig kjenner du henne sikkert godt og hvis du ser at hun oppfører seg rart og viser tegn til å ikke ha det bra, er det viktig å ta det på alvor!

I tillegg vil jeg tro at situasjonen hjemme også gjør noe med forholdet ditt til mamma, dersom det er slik at mamma ikke bryr seg om at du blir såra av det som skjer. I slike tilfeller tenker jeg at man kan føle seg ensom. Og ensomhet kan være ekstra vondt når man opplever det innad i familien, for det er jo der man aller mest skal føle seg som en del av fellesskapet og få støtte og forståelse - både av søsken men aller mest av foreldre. Hvis du mister kontakt med søsteren din og blir kalt stygge ting av henne uten at noen bryr seg, er det ikke godt for selvfølelsen din. Sånn skal du ikke behøve å ha det!

Det er så klart helt vanlig at søsken krangler eller at kontakten mellom dem går opp og ned i perioder. Det er på en måte tryggere å vise frem sine dårlige sider hjemme, til søsken. For de er der uansett. Man setter ikke noe "på spill" på samme måte som hvis man skulle krangle eller være ufin med en venn. Hvis man krangler med et familiemedlem, så er de jo der for det etterpå, mens en venn kan bli borte.

Det finnes mange andre forklaringer også. Hva tror du kan være grunnen til at søsteren din trekker seg så mye vekk? Er hun mye lei seg kanskje? Eller har hun det ikke bra på andre måter, slik at hun får behov for å rakke ned på deg for å føle seg bedre? Både det å ville være alene og det at man er slem mot andre, er typiske tegn på at man egentlig ikke har det godt selv. Tenk litt over hvordan du tror søsteren din egentlig har det inni seg! Er det noe du får øye på som gir deg ny forståelse av hvordan hun har det?

Ellers lurer jeg på - om man spurte søsteren din - hva ville hun si? Tror du at hun er enig i at dere har et dårlig forhold eller ser hun det annerledes? Det kan være verdt å forsøke å tenke over hva det er som egentlig skjer mellom dere. Er det bare du som kommer dårlig ut av dette mens hun "godter seg" og liker det hun driver med, eller kan noe av dette være vanskelig for henne og, tror du? Og isåfall hva kan det være?

Ofte ønsker vi at andre skal endre seg fordi vi har blitt såra eller krenka. Eller savner at de andre tar initiativ. Men man kan sjelden bestemme dette for andre, enda så mye man skulle ønske det. Så kanskje løses dette best ved at du utforsker litt mer av hva DU kan gjøre med saken. Tenk etter om det finnes måter å få det bedre på, eller noe som er bra nå. For ingenting er vanskelig hele tiden! Det er sjelden at det bare er krangling og dumme ting. Men når det blir for mye av det, glemmer vi det fine! Så -prøv å tenk etter: Når er det søsteren din ikke er på rommet? Hva gjør hun da? Hva kjennetegner gode stunder i familien? Har det vært stunder der du og søsteren din faktisk hadde det fint sammen? Hva gjorde dere da? Hvor var dere, hvorfor ble det fint tror du? Kanskje er det mulig å gjenskape slike stunder for å skape et sterkere og bedre søster-bånd. Hvis man starter med noe positivt kan det gjøre at ting blir bedre. 

Et søskenforhold skal vare livet ut, så da er det lurt å investere litt tid på å løse opp i det som er vanskelig. Kanskje skulle du ønske at det var mamma som tok initiativet til endring. Når søsken utvikler et dårlig forhold er det faktisk de voksne sitt ansvar å ta tak i situasjonen. Så jeg syns ikke det er greit at mamma overser dine problemer her, selv om hun også strever med forholdet til søsteren din.

Hvis du ikke klarer å gjøre noe for å bedre situasjonen, og du ser at søsteren din trekker seg mer og mer vekk, er det viktig at du tar kontakt med noen utenfra for å få hjelp. Det jeg da anbefaler deg at du gjør er å ringe til et familievernkontor. Telefonnummer til ditt nærmeste kontor finner du i linken. Familievernet er et gratis tilbud og de som jobber der er vant til å hjelpe familier som er i konflikt om slike ting du beskriver i spørsmålet ditt. De kan hjelpe deg å snakke med mamma slik at hun skjønner at hun må ta ansvar for å hjelpe søsteren din, og å støtte deg. På familievernkontoret gir de også foreldreveiledning. Det kan hende mamma har behov for litt veiledning i forhold til søsteren din. Hvis hun får veiledning i hvordan hun skal hjelpe kan det bli bedre for alle! Du kan ta kontakt med familievernkontoret selv først hvis du vil, og med hjelp fra en familieterapeut eller psykolog kan du involvere mamma (og kanskje også søsteren din?) etterhvert.  

Jeg håper dette var til hjelp! Jeg legger ved et par artikler som gir flere tips. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten