Blir så lei av mamma innimellom

Hei

Jeg forstår at det er vanskelig å forholde seg til mamma når hun er ustabil i humøret sitt. I utgangspunktet er det ungdommen i huset som pleier å stå for de største følelsesutbruddene og humørsvingningene, og det er krevende men viktig at foreldre takler det og er stabile i sitt humør og sin væremåte uansett. Men hvis det nå er snudd på hodet og det er du som må "justere" deg etter din mors følelser, forstår jeg at det blir slitsomt for deg. Det er ikke noe greit at din mor gir deg dårlig samvittighet dersom du ikke vil være sammen med henne når hun ønsker det. 

Det er likevel kjempefint at du vil jobbe med å få en bedre relasjon til moren din. Det forteller meg at du vet at bak det svingende humøret, maset eller de kritiske ordene så er det en mamma som vil deg vel, og som bryr seg masse om deg.  Som du skriver, er hun trolig bare er skikkelig lei seg over at også du snart skal flytte, og så forsøker hun å holde deg igjen på en måte som egentlig ikke er noe god for hverken henne eller deg. Foreldre kan bli ganske masete og kjeftete mot barna sine når det de egentlig vil er å ha tid sammen med dem, og å få dem til å gjøre det de ønsker. Men slik du beskriver så godt, så skaper mas og dårlig humør bare mer avstand. Det at mamma maser fører til at du trekker deg mer vekk og bare er mer på rommet!   

Jeg syns du skal snakke litt med mamma om hvordan du har det med henne om dagen. Fortell henne at en av grunnene til at du trekker deg vekk er at du lar deg påvirke av humøret hennes, og av at hun maser. Selv om dette sikkert er vanskelig å si uten å føle at du kritiserer. Men det går an hvis du snakker om DEG SELV og hvordan du ønsker å ha det uten å klage på henne. Du kan for eksempel si at du har behov for tid alene og at du ønsker respekt for det, uten at hun trenger å føle at det er noe galt mellom dere av den grunn. Kanskje har moren din også behov for å høre at du fortsatt er veldig glad i henne og at det kan hun være trygg på selv om du vil være mer alene!

Det kan også hjelpe å se på løsningene og ressursene dere har i relasjonen deres. Tenk etter: Hva liker dere å gjøre sammen? Er det noe dere pleide å gjøre før som du satt pris på? Hvis du og mamma gjør en aktivitet sammen utenfor huset -  kan det hjelpe? Ofte er det lettere å få til gode samtaler når man er aktiv sammen fremfor at man sitter og ser på hverandre f.eks ovenfor et bord eller kretser rundt hverandre i samme rom. Kanskje du skal ta utfordringen med å invitere med mamma på en aktivitet som gir dere en god felles opplevelse? Det tror jeg hun vil bli glad for og det kan gjøre at noe av den gode kontakten kommer tilbake. Da er det lettere å senere snakke om det som er vanskelig.

Ellers, tenker jeg at ettersom du er 19 år er du vel kanskje snart klar for å flytte ut? Har du tenkt over hva som holder deg igjen? Selv om det å flytte ut av barndomshjemmet er en sår og vanskelig overgang for både foreldre og barn, er det mange som opplever at de får et nytt og bedre familieforhold etterpå. Da kan man være sammen på andre måter, og mye av kjeftingen og masingen går over. Så kanskje kan du vurdere om det er på tide for deg? Du er nødt til å ta hensyn til det DU vil, fremfor din mors følelser når du velger veien videre. Din mor vil være der for deg uansett, selv om det kan være sårt for henne at også du forsvinner hjemmefra. Men disse følelsene er det din mors ansvar å bearbeide selv. Det er bare du som lever ditt liv! 

Jeg håper dette var til hjelp. Jeg håper moren din forstår at du trenger privatliv, samtidig som du ønsker at hun skal være der for deg. 

Vennlig hilsen familieterapeuten