Jeg er inne i en vanskelig periode nå og har begynt med gamle vaner....

Hei jente 17 år

Takk for at du skriver til oss i Ung.no og forteller til oss hva du strever med for tiden. Det høres ut som du strever og at du forsøker å mestre de vanskene så godt du kan - selv om de strategiene du bruker gjør det litt verre for deg?

Livet går jo opp og ned og det gjør det for de fleste av oss. Når du er inne i en dårlig periode så vil altså ikke den vare for evig. Det kommer til å bli bedre! Det kan jo være en trøste tanke du kan ha med deg!

Vet du hva som gjør at du ikke klarer å prate med din nåværende kontaktlærer/ rådgiver/ helsesykepleier? Du føler også at du er til bry for faglæreren din og derfor kvier du deg for å si at du trenger hjelp.

Jeg syns du skal utfordre deg med å si at du trenger litt støtte. Noen ganger er det nok å prate med noen og få hjelp til å sortere i tanker og følelser. Selvskading og spiseproblemer er en måte og håndtere vonde følelser på og det har helt sikkert en funksjon for deg akkurat nå. Likevel så vil jeg anbefale deg å prate om det som gjør at du får trang til å skade deg slik at du kan sette ord på det som er vondt.

Hva kan du gjøre?

- be om en samtale med faglæreren din. Ofte så kan vi tenke at vi er til bry men så stemmer ikke det alltid så vi må ta sjansen å spørre.

- Forsøk og tenk over hva som gjør at det er vanskelig å snakke med kontaktlærer/ rådgiver og helsesykepleier. Kan du skrive ned noe i et brev hvis det er vanskelig å sette ord på noe?

- Forsøk og tenk etter hva du trenger akkurat nå. Det kan gjøre at det vil være lettere for deg å kunne snakke med vennene og familien din. Kanskje du ikke helt vet - og da er det helt ok å si at du har det tøft for tiden og at du ikke vet hva du trenger. Noen ganger er det nok at noen bare vet - eller at noen bare er der.

- Mange har nytte av å skrive ned tanker og følelser i en bok. Kan dette være noe du kan prøve?

- Det er også helsesykepleier på helsestasjon for ungdom som du kan snakke med.

Av og til når vi går med alle tanker helt alene så virker de uoversiktelige og uløselige. Da kan vi ofte tenke at det er ingen som vil forstå. Forsøk så godt du kan likevel - det hjelper å prate! Da vil man føle seg mindre alene og kanskje trangen til å skade og problemene med maten vil bli mindre.

Jeg legger også ved noen artikler til deg som kan være til hjelp.

Lykke til og håper du får det bedre snart!

Vennlig hilsen Psykiatrisk Sykepleier