Kroppen blir ikke redd for å falle uti foran toget. Hjelp, holder ikke ut!

Hei, jente på 16 år!

Takk for spørsmålet ditt.

Jeg forstår deg som at både tankene dine skremmer deg og det at du ikke reagerer "nok" på disse tankene i kroppen din skremmer deg også.

Det er ikke uvanlig å få skremmende, rare eller rett og slett helt forferdelige tanker som skremmer oss. Det kan være tanker om at man skal kjøre inn i en fjellvegg, hoppe foran et tog (som du beskriver), kaste/miste en baby, bli "gal" og plutselig drepe noen eller andre forferdelige ting. Det er egentlig ingen grenser for hva hjernen kan tenke. Men husk! Det er jo bare tanker. Det har ikke noe med virkeligheten å gjøre. Det er verken farlig, dumt eller skadelig å tenke skumle og rare tanker så lenge de ikke lager trøbbel for oss i hverdagen. Ofte så er det hvordan vi reagerer på tankene som er avgjørende. For din del høres det ut som du tenker at du ville hatt/burde fått en annen følelse i kroppen når du tenker på at du kan hoppet foran toget? 

Da vil jeg si til deg at vi kan ikke "bestille" følelser eller reaksjoner i kroppen. Fryktsystemet er et veldig bra system - men det er ikke perfekt. Noen ganger sender det ut angst når det ikke er grunn til det (f.eks ved panikkanfall), andre ganger "burde" man kanskje logisk bli redd uten at man blir det. Det er ikke så lett å styre. Men når det kommer til ditt tilfelle så tenker jeg at det har jo ikke vært reell fare. Du har tenkt på at du kunne hoppet foran toget. Det betyr ikke at du kommer til å hoppe. Hvorfor skulle kroppen/fryktsystemet "gidde" å lage så mye styr rundt det da? Fryktsystemet er jo faktisk til for å redde deg fra situasjoner der du f.eks hadde sett at toget kom kjørende raskt mot deg og du måtte hoppe til siden. Da ville du fått hjelp av kroppen til å reagere raskt og den ville sendt ut fryktsignaler. Dette trenger ikke å skje når du står på perrongen og tenker på at det er mulig å hoppe foran toget - for dette er ikke en reell trussel - det er bare tanker.

Håper noe av dette var oppklarende. Jeg råder deg til å ikke ta tankene dine bokstavelig. Det skjer mye i hjernen som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Lykke til! 

Med vennlig hilsen psykologen