Jeg er sjenert, føler meg dårlig til å komme på ord og komme på noe å si

Hei, jente på 13 år!

Takk for spørsmålet ditt. Det høres ikke noe okei ut å ha det som du har det nå - det blir sikkert mange bekymringer i hverdagen.

En ting jeg ønsker å si til deg først er at jeg tenker at det er ingenting rart med hvordan du ordlegger deg (skriftlig) - jeg synes du setter helt fint ord på hvordan du har det og kommer på gode ord for å beskrive det strevet du kjenner på. Så kanskje du er litt streng med deg selv når du sier at du ikke er god til å komme på ord?

Når det gjelder det å være sjenert og å grue seg for å snakke høyt/snakke med andre så er det veldig mange som strever med det.

En viktig ting å huske på når man har det sånn er at man kanskje overvurderer hvor mye de andre er opptatt av akkurat deg og hvordan du oppfører deg, hva du sier, hvordan du er osv. Husk at alle andre har mer enn nok med seg selv (akkurat som om du har nok med deg) og de vil ikke være så opptatt av å "ta deg" for alt du sier og gjør. Slik streng bedømming holder man som regel bare på med når det gjelder oss selv. For mange kan det bli veldig hemmende fordi de ikke tør å si noe høyt fordi de er redd for å dumme seg ut, si feil ting eller for eksempel "avsløre"/vise at de blir engstelige. 

Det kan hende det er sånn for deg. Mitt beste råd er da å tenke over det jeg skrev over: at andre ikke er så opptatt av å dømme deg - de har nok med seg selv. Så er det lurt å øve seg på å la kroppen sin være i fred. Altså ikke forsøke å gjøre noe for å få vekk uroen/engstelsen (hos deg viser det seg som skjelving) du får i kroppen når du skal si noe. Bare la symptomene (skjelvingen) være der og forsøk å snakk likevel. Ikke forsøk å ta vekk skjelvingen - dette vil bare gi det mer oppmerksomhet og det vil typisk bare føre til mer av det samme (mer skjelving). Så det er lurere å la seg selv skjelve/være nervøs men øve på å ta ordet likevel. 

Jeg tenker som sagt at du kanskje er litt streng med deg selv og at du derfor tenker at du ikke har noe gøy å si osv. Det blir ofte trøbbel dersom man tenker veldig mye fram og tilbake på hva man skal si. Ofte er det lurere å bare "hoppe ut i det". Jeg tenker at det å sette i gang en samtale kan handle om så mye. Du kan vise interesse for den andre ("Hvordan har du det", "Hva skal du i helgen", "Hva syns du om dette faget" osv.). Så er det faktisk opp til den andre også å være med å holde en samtale! Husk at dette ikke er ditt ansvar alene. Man er alltid to (eller flere) om en samtale. 

Så mitt råd er at du forsøker å tenke litt over at de andre er opptatt av seg selv (ikke av deg), lar kroppen/symptomene dine være i fred, øver deg på å hoppe ut i samtaler uten å tenke så mye frem og tilbake på hva som blir "rett". Det er ingenting rett og galt og så lenge man spør om noe så er det også den andre sitt ansvar at samtalen fortsetter.

Ønsker deg alt godt og lykke til! 

Med vennlig hilsen psykologen