Søsteren min oppfører seg ikke bra og dermed får hun all oppmerksomhet

Hei

Jeg forstår at situasjonen i familien din er fortvilende. Både for deg, foreldrene dine, og helt sikkert også for søsteren din. Det høres ut som at dine foreldre har forsøkt mange ting for å hjelpe søsteren din uten at noe skjer. Kanskje har de kommet inn i et dårlig spor hvor søsteren din får bestemme for mye med humøret sitt? Det kan være vanskelig å sitte på sidelinjen og se på at problemene i familien bare vokser, og at ting ikke blir bedre. I tillegg som man selv "forsvinner" mer og mer selv. Det er mange ungdommer som skriver til oss med lignende historier som deg!

Det første jeg vil si til deg er at du overdriver absolutt ikke! Det er fint at du setter ord på dine opplevelser i denne situasjonen og du har lov til å sette grenser for deg selv og stå opp for deg selv.

Selv om det er krevende for foreldrene dine å være der for søsteren din betyr ikke det at de kan glemme deg. Du er også en del av familien og du fortjener å bli sett og forstått like mye som søsteren din.

En måte å forklare en slik situasjon på som den du har kommet i, er følgende: Kanskje har du trukket deg vekk og ikke tatt så mye plass, når søsteren din har laget mye bråk og styrt med humøret sitt. Kanskje har du da klart deg mye selv og ikke bedt om hjelp til ting som du egentlig ville involvert foreldrene dine i. Kanskje har du hjulpet til ekstra hjemme og, for å støtte familien? Så har foreldrene dine glemt deg litt, og kanskje har de tenkt at du er sterk og selvstendig og klarer deg så godt selv uten deres oppmerksomhet og at det passer ekstra bra akkurat nå som de har mye å tenke på. Selv om ikke de har tenkt dette bevisst kan det godt hende det er slik det er. I tillegg er de sikkert bekymra og slitne og da blir alle mennesker dårligere på å se etter hva andre trenger og hvordan andre har det. Så de "ser" ikke deg så godt nå. Hva tror du om en slik forklaring, gir det mening? Isåfall er det viktig at du gjør foreldrene dine oppmerksomme på at du trenger dem mer og at du føler du mister kontakt med dem nå. 

Jeg syns du skal ta sjansen på å snakke med foreldrene dine, helst når dere er alene, uten søsteren din. 

Ofte, når man føler seg litt alene og kanskje er litt sår, er det lett å begynne å anklage. Man velger ord som bare øker konflikten. Kanskje kan du komme til å si ting som "dere bryr dere jo aldri om meg, bare lillesøster...." eller "dere er så duste, dere skjønner ingenting om meg..". Kjenner du deg igjen i dette? 

Hvis du snur på det, og heller sier noe om hva du selv føler og hva du vil, kan det være lettere for foreldrene dine å forstå. For eksempel: "Når dere hele tiden er opptatt av lillesøster, blir jeg lei meg. Jeg føler jeg meg utenfor. Jeg føler meg ikke sett, og jeg tenker ofte at dere er mer glad i henne enn meg". Eller "..jeg savner kontakt med dere, jeg vil at dere skal spørre meg mer hvordan jeg har det og om jeg har det bra.." Dette er bare forslag fra meg. Men håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv og hvordan du har det. Fokuser på det som kan hjelpe og gjøre det bedre for deg fremfor det som ikke hjelper.

Tror du at du kan klare dette? Jeg håper det vil gi deg en positiv opplevelse og at foreldrene dine vil høre på deg. Det er ofte vanskelig å snakke sammen sånn, men min erfaring er at det nesten alltid blir bedre etterpå.

Husk at du også kan få hjelp av andre voksne i hjelpeapparatet utenom, dersom du ikke føler deg hørt av foreldrene dine. Sjekk ut informasjon i vår artikkel om familievernkontoret. Det er et gratis tilbud til familier som har det vanskelig i slike situasjoner som det du beskriver her. Du kan ringe dit selv for å få råd og en prat om du vil.

Jeg ønsker deg lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten