Foreldre gir mest oppmerksomhet til søsteren min, føler meg utestengt

Hei!

Jeg forstår at du reagerer på situasjonen. Det høres ut som at foreldrene dine har glemt deg litt, oppi alt det som skjer med søsteren din. Du spør om det er vanlig at foreldre oppfører seg sånn som dine gjør nå. Jeg tenker at det nok er ganske vanlig å fortsette å være veldig opptatt av barna sine selv om de flytter ut. Jeg kan tenke meg at foreldrene dine savner søsteren din og kanskje er litt ekstra bekymra for henne, ettersom hun flyttet ut så tidlig. Og så klarer de ikke la være å tenke på henne selv når hun ikke er der, de føler nok et ansvar for henne fortsatt.

Samtidig skal det ikke være sånn at de glemmer deg! Jeg tipper at foreldrene dine ikke helt får med seg at du hører hvor mye de snakker om søsteren din, og jeg tipper at de tror det ikke er så farlig for deg. Det kan hende de tenker at du klarer deg veldig bra og at du ikke trenger så mye støtte fra dem nå. Viser du at du føler deg utestengt? Eller ser de det kanskje ikke på deg? Vet de at du og søsteren din ikke kommer så godt overens, og at dette kanskje er ekstra sårt på grunn av det? Jeg tenker at du bør si ifra til dem om alle disse tingene slik at de vet hvordan du føler. Når de blir klar over det så kan de gjøre noe med det.

Finn en tid der dere er venner fra før av og det er rolig. Da er det lettere å klare å høre på hverandre uten å bli irritert. Start samtalen med å si at du vil fortelle om noe du har tenkt på en stund, noe som er litt vanskelig å si. Og så forklarer du hva du selv føler uten å kritisere mamma og pappa. Du kan for eksempel si: "Jeg opplever at dere snakker mye om søsteren min når hun er borte og dere ringer henne ofte. Og når hun er her så er dere mye sammen med henne. Det er jo fint men jeg syns dere glemmer å snakke med meg like mye og det savner jeg. Jeg kan føle meg utenfor, rett og slett. Jeg føler meg ikke sett, og jeg tenker ofte at dere er mer glad i søsteren min enn i meg. Dette er litt ekstra vanskelig fordi jeg og søsteren min har ikke alltid kommet så godt overens". Dette er bare forslag til setninger. Men jeg håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv og hvordan du føler det.

Du kan også si hva du vil at foreldrene dine skal gjøre annerledes. Kanskje er det ikke nok å si at de skal slutte å utestenge. Kan du si noe mer om hva du skulle ønske de gjorde istedenfor, og hvordan? For eksempel - når søsteren din kommer hjem på besøk, hva vil du gjøre da? Og når du og foreldrene dine er alene i hverdagen bare dere, er det noe du kunne tenke deg at dere fant på sammen? Hva ville hjelpe så du følte deg mer sett? Noe du skulle ønske de ga deg av ting? Eller sa til deg? Fokuser på det som kan hjelpe fremfor det som ikke hjelper.

Til slutt vil jeg også si til deg, at selv om du og søsteren din ikke har kommet så godt overens til nå så kan det hende at ting endrer seg når dere blir eldre. For de fleste søsken vil forholdet kunne bedres når man er voksne, og man har funnet litt sin egen vei. Kanskje det blir bedre mellom dere når også du flytter ut og dere finner nye måter å være sammen på?

Jeg legger ved noen artikler under svaret mitt som jeg anbefaler deg å lese. En handler om hvordan man kan håndtere søskenkrangel. Og en handler om hvordan man kan gå frem om man vil snakke med foreldrene sine om vanskelige ting. Håper det kan gi deg flere innspill.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no