Mamma er sliten pga lillebror og kjefter derfor mye på meg

Hei

Du du forteller om at skjer mellom deg og mamma høres ikke noe greit ut. Det er leit å høre at du begynner å miste det gode forholdet du hadde til henne tidligere. Det første jeg vil si til deg er at det ikke er din feil at ting er som de er hjemme, jeg syns ikke du skal behøve å kjenne på dårlig samvittighet eller skyld dersom du ikke hele tiden gjør det mamma krever av deg. Det du skriver viser at du prøver så godt du kan å forstå og å hjelpe mamma nå som hun er ekstra sliten. Men du trenger ikke ta en ansvarlig rolle hele tiden. Du har lov til å være ute med venner. Du er en ungdom og du har lov til å prioritere ditt eget sosiale liv selv om ting er slitsomt for mamma hjemme. 

I det du skriver viser du masse forståelse for at mamma er sliten. Dere har fått en liten to-åring i hus og det er krevende for både henne og deg! Du forteller at når mamma i løpet av dagen har brukt opp tålmodigheten og energien sin på lillebror, så har hun ikke mer overskudd til å følge med på deg og hva du trenger. Det er som om begeret hennes er fullt og sinnet og kjeften renner over på deg, ennå du ikke har gjort noe som helst galt. Dette er et typisk mønster som mange familier med små barn kan sitte fast i. Du ser og beskriver dette mønsteret. Men likevel, selv om dette er en forklaring som både du og jeg forstår, så er det jo ikke noe greit at det er sånn. Selv om de voksne er slitne og stressa så har de et ansvar for å støtte og vise omsorg til alle barna sine, uansett alder! Det du forteller at mamma gjør mot deg og sier til deg (f.eks at hun hele tiden blir sint, eller viser finger og sier"fuck you") er ikke OK!

Jeg tipper at mamma ikke helt forstår hva det gjør med deg når hun kjefter på deg eller aldri gir inntrykk av at noe du gjør er godt nok. Og jeg tipper at mamma egentlig ikke vil være sur men at hun bare ikke klarer å ta seg sammen.

Du skriver at du har forsøkt å be mamma sette seg ned å prate med deg. Det syns jeg er modig gjort av deg, fordi sånt er ikke så lett. Det er leit at mamma ikke vil høre! Jeg lurer på om du skal gjøre et forsøk til? Det hjelper å snakke sammen i "fredstid". Sett dere ned i ro og fred FØR mamma er for sliten. Kanskje på morgenen? Eller etter at lillebror har lagt seg og hun har fått en pause? Snakk sammen utenfor kranglingen. Da vil du merke at det er lettere å diskutere og snakke rolig. 

Hvis du finner en passende anledning kan du si at du blir veldig såra av det mamma kommenterer og at du kan føle at hun ikke bryr seg om deg, og ikke ser alt det du faktisk gjør for henne. Si til henne at du er veldig sliten av at det blir så mye kjefting og at du savner det gode forholdet dere hadde før. Hvis du kan klare å fortelle slike ting - og fokusere på det du også vil at mamma skal gjøre mer av (f.eks si fine ting til deg, gjøre ting sammen med deg) kan det hende mamma forstår alvoret og hvor langt dette har gått. Da er det mamma sitt ansvar å ta tak i situasjonen og endre den, eller eventuelt be om hjelp utenfra om hun kjenner at hun ikke klarer det alene.  

Hvis det fortsatt ikke går å prate med mamma kan du kanskje vise henne hva du skrev til oss og deretter svaret mitt her til deg? Så kan dere snakke litt ut ifra det. Eller du kan skrive et brev. Noen syns det er lettere sånn. Brevet kan både skrives og leses i ro og fred. Man får tid til å ta inn over seg det som står der. Jeg håper noe slikt vil kunne gjøre det lettere for deg å få sagt til mamma hvordan du har det. Det er flere tips i artiklene jeg har lagt ved under.

Der er det også tips til hvor du kan ta kontakt for å få hjelp utenfra dersom dette ikke blir bedre. Da er det viktig at du søker annen hjelp eller sier ifra til noen andre. For slik du har det nå kan det ikke fortsette.

Jeg håper dette ga det litt tips og inspirasjon. Jeg ønsker deg lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten