Mamma snakker stygt til meg

Hei

Du beskriver et forhold mellom deg og mamma som ikke høres noe godt ut. Det du forteller at moren din sier til deg er ikke OK! Ingen liker å bli snakket stygt til og krenket. Foreldre skal støtte og vise omsorg til barna sine! Man skal føle seg trygg og elsket hjemme. Hvis du nå ikke opplever det slik er det bra du tar grep.

Jeg syns det høres ut som at moren din er veldig fortvilet over at hun ikke klarer å hjelpe deg, eller ikke forstår deg. Og så viser denne fortvilelsen seg som surhet og stygge kommentarer, det "tyter" liksom ut. Hvis mamma fortsetter slik mister hun muligheten til viktig kontakt med deg. Det hjelper sjelden å kjefte eller kommentere, ungdommen blir sjelden mer hyggelig og pratsom av det. Kjeft gjør stemningen verre og relasjonen blir dårligere. Kjeft og nedlatende kommentarer får oss ikke til å forstå hva den andre egentlig ønsker, selv om det er sånn det ofte blir brukt. Hvordan stemmer dette for deg, er du enig? Tror du mamma er enig dersom du snakket med henne om dette?

Jeg tipper at mamma ikke helt forstår hva det gjør med deg når hun er så mye sur, eller aldri gir inntrykk av at noe du gjør er godt nok. Og jeg tipper at mamma egentlig ikke vil være sur! Jeg tipper hun egentlig vil at du skal ha det bra! Kanskje er hun sliten selv, oppgitt over at du ikke går på skolen, bekymret for deg på noe vis? Kanskje har hun  har masse stress inni seg som følge av dette, og klarer ikke styre følelsene sine. Er det andre ting du kan komme på som du tror plager mamma? 

Her er et eksempel: Mamma sier: "hva er galt med deg, hvorfor sover du så lenge?! hvorfor klarer du ikke dra på skolen?". Men det hun egentlig mener, er: "jeg er så bekymret for deg, jeg vil så gjerne hjelpe men jeg vet ikke hvordan. Dette er vanskelig for meg" Hvilke av de to setningene ville vært best for deg å høre? Trolig den siste. Da sier hun noe om seg selv og hva hun føler, uten å klage på deg. Det pleier å gjøre en forskjell. For da er det lettere å lytte, man forstår mer av hvordan den andre har det og hva den andre egentlig vil og trenger. 

Det jeg syns du skal gjøre er å forsøke en gang til å si ifra til mamma. Det hjelper å snakke sammen i "fredstid". Sett dere ned i ro og fred FØR det braker løs med surhet og kjeft. Snakk sammen utenfor kranglingen. Da vil du merke at det er lettere å diskutere og snakke rolig, ut ifra dine egne perspektiver. Er det noen tidspunkt på døgnet du merker at dere pleier å ha det bedre enn andre? 

Hvis du finner en passende anledning kan du si at du blir veldig såra av det hun kommenterer. Si at du er lei av all den sure stemninga som kommer mellom dere. Si at du ønsker deg at dere snakker roligere til hverandre og at hun også fokuserer på det du får til og det som er fint. Hvis du klarer å si noe om dette uten å klage på mamma har du fått til noe bra. Det er ofte slik en god prat kommer i stand. Man sier noe om seg selv og sine følelser uten å kjefte på den andre. 

Tenk også etter om det er ting du liker å gjøre sammen med mamma som dere ville hatt glede av. Gjøre noe ute? Gå i svømmehallen? Spille spill? Ofte knytter man gode bånd når man gjør noe sammen fremfor å bare snakke. Hvis du tar initiativet kan det hende mamma blir kjempeglad. Du viser at du fortsatt har "trua" på relasjonen mellom dere! 

Hvis du syns det er vanskelig å starte en slik prat med mamma kan du kanskje vise henne svaret mitt her til deg? Så kan snakke litt ut ifra det. Eller du kan skrive et brev. Noen syns det er lettere sånn. Brevet kan både skrives og leses i ro og fred. Man får tid til å ta inn over seg det som står der. Jeg håper noe slikt vil kunne gjøre det lettere for dere å kommunisere. Så blir det mindre stygge kommentarer og mer respekt. Det er flere tips i artiklene jeg har lagt ved under.

Der er det også tips til hvor du kan ta kontakt for å få hjelp utenfra dersom du ikke vil eller får til å prate med mamma selv. Jeg ønsker deg lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten