Jeg strever mye og er bekymret for vennene mine

Gutt, 13

Hei. Jeg sliter mye med min mentale helse for tide. Med blant annet selvskading, dysfori(jeg er trans), depresjon, angst og i det siste litt selvmordstanker. Nesten alle vennene mine sliter også, og nesten alle snakker med helsesøster(alle vennene mine som sliter mentalt snakker med hun) og jeg er bekymret for to av de siden jeg vet at de ikke forteller henne alt(som f.eks at hun ene vaper, selvskader e.l). Itilleg så kan jeg ikke fortelle foreldrene mine noe siden begge er veldig transfobiske. Har prøvd å fortelle det siste til helsesøsteren men hun hører ikke og sier bare at jeg bør fortelle de. Jeg har også lyst å fortelle helsesøsteren om at jeg av og til har selvmordstanker(bare i de verste øyblikkene). Men er ganske sikker på at hun vil fortelle foreldrene mine og det går ikke. Men jeg trenger hjelp og i det siste har jeg fått veldig mye angst for at jeg plutselg på en måte sprekker (f.eks at jeg får et stort angstanfall eller noe). Sorry for rotete melding!

Svar

Hei,

Så leit at du har det strevsomt. Da er det i alle fall bra at du jobber med å få hjelp, og snakker med de rundt deg.

Jeg lurer litt på hva du legger i at foreldrene dine er transfobiske? Sier de mye om transpersoner som er negativt, eller er dette en frykt du har?

Noen ganger kan vi bli styrt en del av det vi tenker og tror andre mener, selv om vi ikke vet hva andre tenker.

Det er også godt mulig at de vil kunne tenke annerledes rundt det å være trans, om de visste mer om deg og hva som foregår i deg.

Kanskje du og helsesykepleier kan snakke med foreldrene dine sammen? Så kan foreldrene dine forstå litt mer av hva du føler og tenker, hvordan du har det, og lære hvordan de kan støtte deg på gode måter?

Da har du også en ekstra støttespiller om foreldrene dine reagerer dårlig, eller de trenger mer informasjon om hva dette vil si.

Ofte så er det sånn at den beste hjelpen kan komme fra venner og familie, de vi kan snakke med og være sammen med hver dag.

Selvsagt skal du ikke bli behandlet dårlig eller mislikt for den du er. Likevel kan det være viktig å ta vanskelige samtaler med de rundt oss.

Hvis du skjuler mye for dem, så er det antakelig sånn at du ikke vet hvordan de ville reagert på det du skjuler.

Samtidig har jeg respekt for at du klart kjenner foreldrene dine bedre enn meg, og vet mer om dem enn jeg gjør. Hvis det virkelig ikke er trygt for deg å fortelle noe, så er det bedre å snakke med andre.

Jeg bare foreslår at du tenker på om det virkelig stemmer at det ville være katastrofe om de fikk vite mer om deg.

Kanskje kan de lære nye ting og få andre perspektiver, som også kan gjøre at de endrer meninger?

Kanskje du kan vise helsesykepleier det du har skrevet til oss, og hva vi har svart når det gjelder dette?

Når det gjelder vennen dine så kan du ikke bestemme over dem og hva de forteller videre, men du kan oppmuntre dem til å snakke med helsesykepleier om mer av det de strever med.

Du kan også fortelle helseykepleier om dine bekymringer. Noen kan kjenne det som å tyste eller fortelle andres hemmeligheter, men om det er fare for liv og helse så er det lov og riktig å fortelle voksne om det som skjer.

Jeg håper noe av dette svarte på det du tenker en del på.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 16.11.2024