Jeg vokste opp med psykisk sykt familiemedlem, er redd for å bli syk selv

Hei,

Det høres veldig skremmende ut det du beskriver. Det er ikke så rart at du kan bli redd, og at du blir stresset av å lure på om det samme skjer med deg. Da er det bra at du begynner med å skrive til oss og be om hjelp.

Jeg tror du burde snakke med noen om hva du har opplevd, og hvilke følelser du har nå. Det viktigste du kan gjøre for å ha god psykisk helse er å jobbe med å bearbeide det du har opplevd, samt å tåle dine egne følelser.

Når du vokser opp med en skremmende og ustabil voksenperson så blir det både vanskelig fordi du blir redd av det som skjer, og fordi du gjerne da får mindre hjelp til å lære hvordan du skal takle dine egne følelser og opplevelser. Det er da både sånn at du kan føle flere følelser og mer intenst enn andre, i tillegg til at du får mindre støtte og hjelp med dem enn andre som har det mer stabilt får.

Da kan det bli litt som du beskriver, at du både kjenner det veldig redd og veldig redd for å bli redd!

Følelser er ikke farlige i seg selv. Det er ikke det at du er redd eller lei deg som er farlig, og det er ikke noe unormalt at du er redd og lei deg etter det du har opplevd. Det er heller sånn at det er en normal reaksjon på det som har skjedd.

Men om du gjør mye forskjellig for å flykte fra følelsene og aldri jobber med det som faktisk er vanskelig og som skjer med deg, så kan det gjøre det vanskelig å leve et godt og normalt liv. Det kan altså bli det å flykte fra følelsene, heller enn følelsene i seg selv, som gjør deg dårlig og at hverdagen blir strevsom.

I tillegg er det sånn at vi kan bli paranoide og dårlige av å gå rundt alene med store og vonde følelser som frykt, sinne og tristhet. Det er mye god helse i å få god hjelp med det, det er ikke meningen vi skal gå rundt alene og lide og lure.

Selv om en person nær deg har vært og kanskje fremdeles er psykisk syk, så trenger ikke det bety at du blir som henne eller blir like dårlig. Det er sammenhenger mellom arv og miljø når det kommer til helse og sykdom, men det er ikke sånn at det er et en til en forhold.

Altså betyr ikke sykdom hos henne at det blir sykdom hos deg, og hvordan arv og miljø spiller inn er komplisert. Det er også sånn at det du gjør med hvordan du har det og hva som skjer spiller en stor rolle videre.

Jeg synes du burde snakke med noen om hvordan dette har vært for deg og hva som skjer nå. Det er fordi det kan kjennes fryktelig skummelt ut å kjenne på de følelsene du er blitt så redd for, og det kan kjennes kaotisk og forvirrende ut å jobbe med alene.

Vi mennesker har det alltid bedre med god hjelp, støtte og trøst, og spesielt når du har hatt det såpass vanskelig som du beskriver. Det kan kjennes ekstra skummelt ut å snakke med andre og be om hjelp om du er utsatt for psykisk vold og uforutsigbarhet i oppveksten, fordi det svekker tilliten til andre mennesker. Likevel er det viktig at du prøver.

Du kan snakke med fastlegen din om dette og høre om det kan være aktuelt med en henvisning til psykolog, for eksempel. Du kan i tillegg undersøke pårørendetilbud til de som er pårørende av folk med psykisk lidelse. Det kan være nyttig å søke råd og støtte, samt få vite mer om hvilke rettigheter du har og hvilken hjelp du kan få.

Her er generelle råd til pårørende, og her er lenken til Landsforeningen for Pårørende innen psykisk helse.

Hvis du blir veldig redd og redd for deg selv er det nyttig å ringe legevakta på 116 117 eller ringe 113.

Jeg legger ved noen artikler og håper noe av dette hjelper deg videre. Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no