Er redd for at faren skal dø tidlig. Sliter med dødsangst.

Hei

Det er veldig slitsomt å være redd og slite med angst slik som du gjør. Siden faren din er eldre enn dine venners pappa så er du redd for at han skal dø tidlig fra deg. Men det du skal huske på er at ingen av oss vet hvor lenge vi skal leve eller når vi skal dø. Selv om faren din er litt eldre enn dine venners pappa så kan ha jo leve mye lengre enn de. Det fine med livet er egentlig at vi ikke vet hva som skal skje.

Men jeg forstå det slik at du er redd for døden og at du tenker masse på døden. Jeg tenker derfor at du kan slite med det som kalles for dødsangst. Når det gjelder dødsangst så kan jeg fortelle deg litt om denne typen angst og komme med noen råd til deg.

Dødsangst er en reell følelse. Alle mennesker skal dø, og dette er noe alle er klar over. Dødsangst kan også oppstå i andre sammenhenger (men er mest hyppig tidlig i livet, i barne/ungdomsårene), men dette avtar stort sett med årene.

Det handler for de fleste om å kunne på en eller annen måte lære seg å forsone seg med tanken på at vi alle en eller annen gang skal dø, slik at denne tanken ikke skaper så mye angst for en. Dette høres det ut som du har behov for å få hjelp til.

Det å få snakket om dette problemet med en noen voksne som f.eks. helsesykepleier på skolen din og få snakket om de tankene som utløser dødsangsten. Det vet jeg er noe som hjelper de aller fleste.

Angsten blir ofte sterkere av at personen holder dette for seg selv. Den øker liksom i omfang på denne måten. Det å få satt ord på dette til en person som ikke blir like engstelig selv, er derfor med på å hjelpe ungdommen til å få noe mer distanse til problemet.

Jeg har lyst å referere en psykiater fra Bergen, Ingvard Wilhelmsen. Han har skrevet en bok om kognitiv terapi som heter "Sjef i eget liv". Denne boka er nok ganske tunglest (mye fagspråk), men i denne boka tar han for seg hva bekymringer gjør med mennesker. Han sier blant annet at det ikke er noen vits i å bekymre seg for ting som en ikke kan gjøre noe med. Slike bekymringer fører til angst og problemer. Dette har han nok også rett i. Han sier videre at det er et VALG å velge å bekymre seg.

Døden er noe alle kommer til å oppleve. Døden kan ikke forhindres. Wilhelmsen mener følgelig at det er bortkastet energi å være bekymret for døden. Den kommer en gang uansett. Han mener at det er viktig å velge å ikke bekymre seg over forhold som en ikke kan gjøre noe med. Å velge seg vekk fra angst kan høres svært forenklet ut, men Wilhelmsen mener likevel at dette handler om et valg. Han mener ikke at det er enkelt å komme ut av slike vanskelige angstproblemer, men han mener at personen må innse at det handler om valg. Når en først har valgt å ikke overfokusere på dødsangst, så trenger en å "øve seg" til å avlære seg en angst som i hans øyne er bortkastet energi. I ditt tilfelle så tenker jeg det vil være viktig å ta et VALG om å ikke fokusere på døden eller tenke masse på døden, da dette ikke er noe du får gjort noe med!

Jeg synes du skal snakke med helsesykepleier om det du sliter med. Du treffer helsesykepleiere enten på skolen der du går eller ved nærmeste helsestasjon for deg. Vis gjerne helsesykepleier det du har skrevet her til oss i ung.no. Snakk gjerne også med dine foreldre om det du er redd for og det du tenker på.

Jeg ønsker deg i alle fall lykke til framover, og håper at din dødsangst blir mindre og mindre etter som tiden går. Jeg er enig med Wilhelmsen i at det er tungvint å skulle bruke energi på bekymringer for forhold som en ikke kan gjøre noe med. Døden er vel nettopp et slikt forhold?

Jeg håper det vil hjelpe deg å snakke med noen om hva du sliter med, som du kan bruke som en støttespiller og samtalepartner. På den måten kan du få hjelp til å endre på din engstelighet knyttet til døden

Jeg har lagt ved noen artikler her til deg. Lykke til videre!

Med vennlig hilsen spesialist i psykisk helse, ung.no