Mamma og pappa blir så ofte sure for småting. Det sårer meg.

Hei

Jeg skjønner godt at det er frustrerende for deg å ikke få vist alle følelsene dine til foreldrene dine, i frykt for at du bare skal få mer kjeft. Det er leit at de ikke kan tåle mer av dine vanskelige følelser også, som at du er lei deg og sur og sint. Det kan selvsagt være slitsomt med triste/sinte ungdommer, men likevel går foreldrene dine glipp av viktig kontakt med deg hvis de stopper alle "følelsesutbrudd" du har med å kjefte på deg så du blir stille. 

Det er som du skriver, de små tingene som ofte får begeret til å renne over. Og så ligger det kanskje andre ting bak, som stress, bekymringer eller andre problemer mamma og pappa kan ha som hører voksenlivet til, men som "tyter ut" og går ut over deg. Det er typisk at når man egentlig er bekymra eller stressa så ender man opp med å bli sint på andre. Fordi sinne er på en måte en lettere tilgjengelig følelse og lettere å uttrykke. Gir det mening, syns du? Tror du det kan være slik hos dere?

Hvis pappa hadde vært avslappet, fornøyd, uthvilt og helt stressfri hadde han nok ikke blitt skikkelig sur når du ba om hjelp til en så liten ting som å kjøpe en bok. Men hvis det var dråpen som fikk begeret til å renne over akkurat da, så reagerte han nok kraftigere enn han hadde gjort ellers. Da er det viktig at du minner deg selv på at det ikke er din skyld at begeret hans var nesten fullt fra før! Pappa er voksen og han har ansvar for å roe seg selv og følelsene sine ned slik at han kan være en trygg og omsorgsfull forelder for deg, og snakke til deg på en respektfull måte uansett om han har overskudd og tid til å hjelpe deg, eller ikke.  

Du skriver at du ikke orker mer og at du mistrives hjemme. Da skjønner jeg at dette nå har gått veldig langt og at det burde skje en endring slik at kontakten mellom deg og foreldrene dine kan bli bedre. Du skriver jo også at de egentlig er veldig fine, og det får meg til å tenke at du virkelig vil ha et godt forhold til dem og at du ikke har gitt opp. Det bør du fortelle dem! 

Finn et tidspunkt der det er rolig rundt dere og det er god stemning. Altså i "fredstid", utenom kranglingen. Når man er rolig snakker man bedre sammen og man lytter også bedre. Så kan du si at du vil at foreldrene dine skal lytte til deg uten å avbryte. Si at du blir veldig lei deg av måten de snakker til deg på og at du opplever at de ofte blir sure for småting. Kom med så konkrete eksempler som mulig på ting de har sagt som har såra deg, slik som det med bokkjøpet. Si hvilke følelser slike situasjoner gir deg. Hva føler du? Skyld? Skam?  Sinne? Irritasjon? Blir du lei deg? Man kan ha mange følelser på en gang. Jo mer du kan si om dine følelser uten å klage direkte på foreldrene dine, jo bedre sjanse er det for at de vil lytte og ta til seg det du sier.

Si også hva du vil skal skje istedenfor: For eksempel at du ønsker deg at dere snakker roligere til hverandre og at foreldrene dine også fokuserer på det du får til og det som er fint med deg. Hvis du klarer dette har du fått til noe bra og jeg håper virkelig de vil ta deg på alvor om du sier noe om deg selv i en slik prat. 

Dersom dette ikke funker og du har behov for å prate med noen andre enn mamma og pappa så kan du sjekke ut disse hjelpetelefonene: Du kan ringe - helt anonymt -  til kors på halsen, si det med ord eller chatten til alarmtelefonen 116 111. Dette er hjelpetjenester for barn/ungdom som har det vanskelig hjemme, og de er åpne nå selv om det er Corona-utbrudd.  

Jeg håper dette ga deg litt inspirasjon og noen tips. Jeg har også funnet frem noen artikler som handler om det du tar opp her. Les dem gjerne før du prater med foreldrene dine. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten