Har lite kontakt med faren min. Det gjør meg trist.

Hei

Jeg forstår at dette er vanskelig for deg! Fem år er lenge og jeg vil tro at mye har skjedd med deg på de årene. Da er det ikke rart du føler at pappa ikke kjenner deg og at det er vanskelig å vite hvor man skal starte for å eventuelt ta opp kontakten igjen.

Et viktig spørsmål tenker jeg, er hvorfor du kjenner på et behov for å ta kontakt? Er det av plikt til han eller er det fordi du har lyst selv? Husk at du har ingen plikt til å ta vare på faren din. I utgangspunktet er det han, som er den voksne forelderen, som har ansvar for at kontakten mellom dere er god og at du blir ivaretatt. Dersom han ikke har tatt dette ansvaret igjennom årene som har gått så er det ikke noe du har gjort galt eller trenger å føle at du må ordne opp i nå.  

Slik jeg forstår deg har du blitt såra mange ganger når dere har snakket på telefonen. Du skriver at han bringer negativitet inn i livet ditt og at du ofte blir lei deg etter at du har snakket med han. Da bør du vurdere hvorvidt dette er godt for deg eller ikke. Pappa er din forelder. Men det er ingen regel som sier at det alltid er best å ha kontakt med foreldre. Noen ganger kan det være lurt å beskytte seg fra skuffelser og å bli såra og dermed la være å ha kontakt, selv om man er familie. 

Det at du først nå sorterer dine egne følelser, kan derfor være viktig. Handler dette mest om et savn etter en pappa? Eller er det mer plikt og dårlig samvittighet over å ikke vise medfølelse nå som samboeren hans er død? Eller er det kanskje det, at du vil følge normer, av typen "man bør jo ha kontakt med en far", eller "hva tenker andre om at jeg ikke har kontakt med faren min"? Det kan være lurt å ha noen å undre seg sammen med i forhold til slike spørsmål. Noen man er trygg på, og noen som kanskje kjenner litt til deg og familien din. Har du andre voksne i familien din som du stoler på og som er gode å snakke med? Hva sier f.eks mamma, eller eventuelle søsken? Eller en helt nøytral person, slik som helsesykepleier på skolen din eller på helsestasjon for ungdom. Uansett hvem du velger å snakke med er det lurt tror jeg, å bruke tid på å få sortert litt følelser og snakket ut om dette, før du tar en avgjørelse på om du skal snakke med kontakte pappa eller ei.

Hvis du kommer frem til at du vil forsøke å ta kontakt med pappa for å høre hvordan han har det så er det nok best å være så ærlig som mulig om følelsene dine og hva du vil. Si litt til pappa om hva du føler. Si at du savner å ha kontakt med han men at du også syns det er vanskelig å vite hvordan dere skal snakke sammen. Pappa vet nok ikke at du føler det slik. Kanskje tror han at det er du som ikke har villet være sammen med han, og så er det derfor han har tatt så sjelden tar kontakt? Det er viktig at han får vite litt om din side av saken og det du går og tenker på. Kanskje blir han glad og letta over å høre at du tenker på han? Og så vil det gjøre at han tør å ta mer initiativ til samvær med deg.

Men husk også, at dersom du tar kontakt med pappa og sier det du ønsker, må du forberede deg på at han kanskje ikke vil eller kan ha kontakt med deg slik du ønsker. Det kan bli vanskelig for deg. Derfor tror jeg det er lurt at du sier ifra til mamma, eller en annen voksen du stoler på, før du eventuelt tar kontakt med faren din. Da kan du få støtte dersom du blir lei deg. 

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg syns det er fint at du tar følelsene dine i forhold til pappa på alvor. Det er modig gjort. Jeg håper virkelig at du føler du får tatt en avgjørelse som føles god for DEG: Hvis du velger å kontakte han håper jeg at resultatet blir at du og pappa får det bedre. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten