Faren min gir meg mindre livslyst, hvordan tolerere han?

Hei!

Så leit å høre at du ikke har noe godt forhold til faren din. Det er forståelig at du ikke vil være så mye sammen med han fremover, dersom du ikke liker han og dere har dårlig med kontakt.

Det er viktig at du vet, at når man er på din alder så har man lov til å være med å bestemme hvor mye samvær man skal ha med hver forelder. Det står det om i barneloven. Du kan lese om det her.

Men faren din har på samme tid rett til noe samvær med deg, og det er vel det du erfarer nå - at hans rett til samvær kræsjer med din rett til å velge selv hvor mye du vil være med han.

For å bedre klare å tolerere faren din og hele situasjonen, så kunne du foreslått at du bor fast i hverdagen hos mamma, men at du møter pappa i korte perioder, f.eks en ettermiddag/kveld om gangen. Det kan skje utenom huset hans og dere to kan finne på ting sammen som du har valgt. Det trenger ikke være ofte.

Så, hva kan dere gjøre når dere først er sammen? Prøv å tenke på om du og faren din på noen måter er like eller om dere faktisk har noe til felles. Er det noe du kan invitere pappa med på av aktiviteter du allerede driver med på fritiden? Enten at han kan se på eller at dere kan gjøre det sammen. Er det noe du kunne tenke deg å vise han som han ikke er så kjent med? Det kan være lettere å gjøre en aktivitet, fremfor å bare prate. Da har man et felles "ytre" fokus, og gjennom å gjøre noe får man erfaringer man kan dele etterpå, sånn at det blir lettere å prate.

Ellers er det viktig å minne deg på at du ikke har noen plikt til å dele dine innerste tanker eller følelser med pappa selv om dere bruker noe tid sammen. Du har lov å være litt stille, du har lov å se litt på mobilen, eller være opptatt av helt andre ting. Det kan holde å snakke om det som skjer når dere er sammen, eller om en interesse dere har (f.eks hvis dere ser en film kan dere snakke om filmen og ikke så mye om dere selv).

Kanskje kan det være fint for deg å snakke litt om det du føler på vedrørende pappa, med noen andre voksne i familien din. Når jeg leser det du skriver får jeg inntrykk av at du har et nærere bånd til mamma. Det er fint. Har du snakket med henne om det du føler på når det gjelder pappa? Eller snakket med andre voksne (besteforeldre, tanter/onkler)? Det kan være lurt at du gjør det. Mange ganger kan man få sterke gode bånd som ligner foreldre-bånd, til andre i familien eller nettverket sitt og det kan være vel så verdifullt. Bruk tid sammen med de menneskene du har i livet ditt som liker deg og gir deg følelsen av å være verdifull!

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg håper det vil løse seg med pappa i tiden fremover. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no