Pappa er fraværende, er nesten aldri med oss barna. Er det vanlig?

Hei!

Jeg skjønner at du syns det er vanskelig å få god kontakt med pappaen din når han er så mye fraværende. Alle mennesker trenger å bli sett og de trenger tid og oppmerksomhet fra sine nærmeste. Hvis du nesten aldri får det av din pappa så forstår jeg at du reagerer.

Du spør om det er vanlig med fraværende pappaer. Det er jo vanskelig å svare helt konkret på dette, for alle familier og familiemedlemmer er forskjellige og har ulike behov. En pappa kan jo være mye fysisk fraværende fra familien men oppmerksom og tilstede for barna når han først er hjemme. En annen pappa kan være mye hjemme men aldri oppmerksom og tilstede, selv om han fysisk er der. Det siste er kanskje verre enn det første? For vi trenger å bli sett når vi er med våre nærmeste! Egenskaper kan jo også variere. En pappa kan ha mye humor, en annen kan være god til å formidle kunnskap eller snakke om følelser og alvor. En tredje kan være aktiv og gjøre ting sammen med barna sine. Og så videre.. Poenget mitt er at alle pappaer har forskjellige styrker. Men hvis du kjenner at din far ikke har noe å bidra med ovenfor deg, uansett, så er det veldig leit. Det er jo ikke helt vanlig. Da tenker jeg at du kanskje skal forsøke å si ifra til han om hva du savner?

Hvis du kjenner deg trygg nok, så kan du "invitere" han til å prate med deg en gang han er hjemme, og ting er rolig rundt dere. Kanskje på kvelden, en helgemorgen, etter en middag, eller når dere kjører bil?

En samtale som dette krever at du tør å være ærlig om følelsene dine. Altså, si hva du savner, hvilke følelser du får, uten å si noe dårlig om pappa. Det er lett å begynne å kjefte ved å f.eks si: "du er jo bare fraværende hele tiden, du bryr deg ikke om oss her hjemme". Men snakker man slik, går den man snakker til gjerne rett i forsvar og samtalen går i lås.

Så istedenfor kan du si f.eks at du har kjent deg trist i det siste når du tenker på forholdet dere to har, og at du ønsker at han bruker mer tid med deg fordi du savner han. Det virker kanskje rart, og til og med litt flaut å si dette så rett ut, men det kan få pappa til å forstå mer. Si gjerne konkret hva du kunne ønske annerledes, f.eks at han oftere kom hjem til middag - at han spurte deg mer om hva du gjør i ditt liv og forteller er fra sitt liv - at han hjalp deg mer med lekser - etc. Foreslå gjerne også aktiviteter dere kan gjøre sammen som ville gitt dere bedre kontakt. Noen ganger kan det å gjøre noe sammen knytte mer bånd enn å bare prate.

Dersom det viser seg at pappa har vært mye fraværende fordi han ikke har skjønt at du har ønsket kontakt, så får dere oppklart mye ved å prate åpent om dette. Det kan jo hende at han blir veldig glad av å høre at du ønsker mer kontakt med han? Mange tenåringsforeldre skjønner ikke at ungdommene deres fortsatt vil være med dem, for de viser det kanskje ikke så tydelig som da de var barn. Tenåringer er jo gjerne mer ute, mer for seg selv eller med venner og det kan foreldre tolke som at de ikke trengs like mye som før. Men det stemmer nok ikke alltid, tenåringer vil ha tid med foreldrene sine og de vil at de skal være tilgjengelige. Det viser jo du som et godt eksempel i det du skriver.

Hvis du ikke får til å snakke med pappa så kan du kanskje vurdere å skrive et brev til han? Da kan han lese det i fred og ro og evt. snakke med deg etterpå.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg har i tillegg lagt ved noen artikler under svaret mitt som handler om hvordan man kan prate med foreldre om vanskelige ting. Lykke til, håper faren din tar deg på alvor om du forsøker å prate med han og at dere får et nærere forhold etter hvert<3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no