Foreldre har dårlig kommunikasjon. Jeg føler meg ikke sett av pappa.

Hei!

Jeg forstår godt at situasjonen med pappa gjør deg negativ. Det er ikke rart at du blir trist når du ikke blir sett av han og ikke får den oppmerksomheten du ønsker deg og fortjener av han. Det å bli sett er et grunnleggende behov alle mennesker har. Når vi ikke får dekket dette behovet er det naturlig å reagere med tristhet og negativitet. Jeg vil tro at det også er trist for deg å se at relasjonen mellom pappa og broren din blir dårligere, for broren din er en du bryr deg mye om? Hvis de vi bryr oss om får det vondt, får vi det vondt også. Sånn funker menneskers følelser, rett og slett.

Tristhet er jo en negativ og nedtrykkende følelse om den får "sette seg fast" i kroppen over tid uten at noen trøster. Så jeg tror som deg, at det triste du opplever helt klart henger sammen med negativiteten du nå føler på inni deg.

Jeg tenker at du bør få sagt ifra til faren din om de triste følelsene, og at du ønsker et bedre forhold til han. Det er pappas ansvar å få det til å skje, men det er ditt ansvar å si ifra hva du føler. Kan du klare det tror du? Det krever at du forbereder deg litt på hva du vil si.

Det beste er at du "inviterer" pappa til å prate med deg en gang du faktisk er hjemme hos han, og ting er rolig rundt dere, altså i "fredstid". Helst uten at kjæresten hans og barna hennes er der, hvis de gjerne er noen som tar oppmerksomheten hans. Kanskje dere kan prate sammen på kvelden, en helgemorgen, etter en middag, eller når dere to kjører bil?

En samtale som dette krever at du tør å være ærlig om følelsene dine. Altså, si hva du savner, hvilke følelser du får. Prøv å gjøre det uten å si noe dårlig om pappa. Når man er såra er det nemlig lett å begynne å kritisere den man snakker med og kanskje kan du komme til å si noe sånt som: "..pappa, du bryr deg bare om kjæresten din du, og om barna hennes. Du gidder jo aldri å bruke tid på meg og broren min..". Men snakker du slik så sier du jo egentlig ikke noe om deg selv, du sier mest om det pappa gjør feil. Da går han nok lett i forsvar og samtalen går i lås.

Så istedenfor kan du si f.eks at du har kjent deg trist i det siste når du tenker på forholdet dere to har, og at du ønsker at pappa bruker mer tid med deg fordi du savner at han gir deg oppmerksomhet og savner tid med han. Det virker kanskje rart, og til og med litt flaut å si dette så rett ut, men det kan få pappa til å forstå mer.

Si gjerne konkret hva du kunne ønske annerledes. F.eks at han kom og så på dine avslutninger, at han spurte deg oftere hvordan du har det, at han hjalp deg mer med lekser. Andre ting du kommer på du ønsker ha mer av? Si det! Du kan også si det du syns var bra før, dersom du opplevde at dere hadde et bedre forhold tidligere.

Foreslå gjerne aktiviteter du og pappa - og evt broren din - kan gjøre sammen utenfor huset, som ville gitt dere bedre kontakt. Hvis det blir vanskelig hjemme hos pappa kan det hjelpe at dere møtes andre steder. Kanskje er det noe dere likte å gjøre sammen før den nye kjæresten kom inn i bildet som dere kan bruke tid på igjen?

Jeg håper pappa vil komme deg i møte dersom du får til en slik prat. Hvis det viser seg at han har gitt deg mindre oppmerksomhet fordi han ikke har skjønt at du har ønsket kontakt, så får dere oppklart mye ved å prate åpent om dette. Det kan jo hende at han blir veldig glad av å høre at du ønsker mer kontakt med han?

Mange foreldre skjønner ikke at ungdommene deres fortsatt vil være med dem når de blir så store som du er nå, for ungdommen viser det kanskje ikke så tydelig som da de var barn. Ungdommer er jo gjerne mer ute, mer for seg selv eller med venner, og de snakker mindre åpent og kan i tillegg bli lettere sure og lei seg (hormoner). Det kan foreldre tolke som at de ikke trengs like mye som foreldre, som de gjorde før. Men det stemmer nok ikke alltid, ungdommer vil ha tid med foreldrene sine og de vil at de skal være tilgjengelige og gi oppmerksomhet. Det viser jo du som et godt eksempel i det du skriver.

Hvis ikke dette hjelper så bør du vurdere å være mindre hos pappa og mer hos mamma. Dette er noe du skal få være med å bestemme selv. Nå som du er så gammel som 14 år veier din mening tungt. Det står det om i barneloven, du kan lese mer der om rettighetene dine med tanke på å få velge selv hvilken forelder du vil bo mest hos. Samværsavtaler kan gjøres om på mange ganger, så hvis du kjenner at akkurat nå trenger du en pause fra å bo hos pappa så har du lov til å be om det.

Du har også lov til å si ifra til begge foreldrene dine om at de må slutte å gi beskjeder til hverandre via deg og broren din. Mange foreldre som krangler gjør dette, men da glemmer de hva det gjør med barna å stå i midten som meklere/budbringere. Det er sårende og slitsomt for barn å stå i midten, man kan føle at man må ta parti eller ha en dårlig mening om den ene forelderen for å gjøre den andre fornøyd. Det kan skape konflikt inni barnet for barn har begge foreldrene i hjertet sitt og der skal de få være, sammen. Det er som at hvis foreldre kritiserer hverandre foran barna sine så kritiserer de indirekte barna fordi man er så tett knyttet sammen. Kan du kjenne deg igjen i det?

Du kan vise foreldrene dine denne fine nettsiden: foreldrehverdag.no. Der kan de lese mer om hvordan de bør kommunisere for å skåne dere barna for vanskelig kommunikasjon/krangel dem i mellom.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg har i tillegg lagt ved noen artikler under svaret mitt som handler om hvordan man kan prate med foreldre om vanskelige ting. Lykke til, håper faren din tar deg på alvor om du forsøker å prate med han og at dere får et mer åpent og nært forhold igjent<3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no