Jente 14. Mamma sier jeg er håpløs og er veldig streng

Hei

Du beskriver et forhold mellom deg og mamma som ikke høres noe godt ut. Det du forteller at moren din sier og gjør er ikke OK! Det er ikke greit at hun skriker til deg eller alltid sier at du er håpløs.

Når foreldre blir sinte og kjefter mye, er det gjerne fordi de har det vanskelig selv. Kan det tenkes at mammaen din ikke har det så bra? Når man er stressa, lei seg eller har bekymringer om f.eks jobb eller økonomi er det typisk å reagere mot andre i familien med sinne og kritikk, enda problemene egentlig gjelder en selv. Man har kortere lunte og tåler lite før man begynner å kjefte. Hvordan tror du dette kan stemme for det som skjer med deg og mamma? Kan du tenke på kjeftingen og skrikingen som noe som egentlig er mammas problem? 

Uansett hvorfor mamma oppfører seg slik hun gjør er det viktig for meg å understreke at voksne har ansvar for seg selv og at de klarer å styre følelsene sine. Voksne har et ansvar for å søke hjelp for sine egne problemer dersom de ikke klarer å være gode nok foreldre. Du fortjener støtte og omsorg fra moren din selv om hun kanskje har det vanskelig selv! Hvis dette ikke stopper kan moren din gå glipp av viktig kontakt med deg. Og det kan gjøre noe med hvordan du tenker om deg selv og den verdien du har. 

Du spør hva du skal gjøre. Jeg vil oppfordre deg til å snakke med moren din om det du opplever! Det hjelper å snakke sammen i "fredstid". Sett dere ned i ro og fred FØR det blir krangling. Da vil du merke at det er lettere å diskutere og snakke rolig. Er det noen tidspunkt på døgnet du merker at du og mamma pleier å ha det bedre enn andre? Velg et slikt tidspunkt!

Så kan du si til mamma at du vil snakke om noe som er litt vanskelig for deg, og at du vil hun skal lytte til deg uten å avbryte. Si at du blir veldig lei deg av måten hun snakker til deg på. Kom med så konkrete eksempler som mulig på ting hun har sagt som har såra deg, som f.eks det med at du er håpløs. Og det at hun skriker til deg. Si hvilke følelser det gir deg. Hva føler du? Redsel? Sinne? Irritasjon? Blir du lei deg? Blir du usikker på om du er bra nok? Man kan ha mange følelser på en gang. Jo mer du kan si om dine følelser uten å klage direkte på mamma, jo bedre er det.

Si også hva du vil istedenfor: For eksempel at du ønsker deg at hun snakker roligere til deg og at hun også fokuserer på det du får til og det som er fint med bare deg. Hvis du vet om noen helt konkrete ting du liker at mamma gjør så fortell om det og be om at hun gjør mer av det. Det er ofte lurt å fokusere på det som er positivt og si at man vil ha mer av det.   

Hvis du syns det er vanskelig å starte en prat med mamma kan du kanskje vise henne svaret mitt her til deg? Så kan snakke litt ut ifra det. Eller du kan skrive et brev. Noen syns det er lettere sånn. Brevet kan både skrives og leses i ro og fred. Man får tid til å ta inn over seg det som står der. 

Men hvis det ikke hjelper å snakke med mamma finnes det andre voksne som kan hjelpe deg. Da vil jeg anbefale deg å ta kontakt med et familievernkontor. De som jobber der er veldig gode på akkurat slike problemstillinger som den du tar opp: voksne og barn som krangler og voksne som er mye sinte og kjeftete. Her finner du informasjon om hvordan du kan komme i kontakt med familievernkontoret pr telefon. Om du ringer, kan du få snakke med en fagperson. Du kan fortelle hvordan du opplever situasjonen og få råd og tips. Du kan komme for en samtale også, enten alene eller sammen med mamma hvis du vil. Men du trenger ikke å si ifra til mamma at du tar kontakt. 

Ellers, vil jeg gi deg et annet tips: De gangene moren din har kritisert deg mye uten grunn, så kan du også tenke gjennom hva andre, f.eks venner, liker ved deg og synes du er god til. Da kan du glede deg over å tenke på det. Vær stolt av den du er og vær fornøyd med deg selv! Hvis du klarer å huske på hva andre liker ved deg og hva du liker ved deg selv så kan det bli plass til positive tanker i hodet også, ikke bare de negative.

Jeg håper dette ga deg litt tips og inspirasjon. Jeg legger ved flere artikler under svaret mitt som har forslag til ulike hjelpetelefoner og andre steder man kan få hjelp. 

Vennlig hilsen familieterapeuten