Føler foreldrene mine ikke kjenner meg lenger. Gutt 15.

Hei

Når jeg leser ordene dine tenker jeg at du egentlig beskriver en veldig normal familiesituasjon for ungdommer. Det å føle at foreldrene ikke kjenner deg, forstår deg eller kanskje til og med ikke støtter deg så godt lenger, det er en typisk følelse å få i den alderen du er i nå. Og selv om det er sårt og kanskje irriterende, så er det nesten ikke til å unngå. Man skal kjenne en større avstand til foreldrene i ungdomsåra, det er en del av den naturlige prosessen med å løsrive seg fra dem. Hvis du hadde hatt et like nært bånd til foreldrene dine nå som da du var seks år ville du trolig aldri forlatt hjemmet:) 

Nå vet ikke jeg om du er den første ungdommen i familien din? Eller har du eldre søsken? Hvis du er eldst så husk at mamma og pappa er nybegynnere i å være ungdomsforeldre! De henger kanskje ikke helt med i utviklingen din? Da du var yngre trengte du mer konkrete råd og mer hjelp. Du trengte at de sa til deg hva du skulle gjøre og hvordan. Nå er det ikke sånn lenger men kanskje klarer de ikke helt å gå "i takt" med deg. De henger etter, de glemmer hvor voksen du faktisk har blitt. Foreldrene dine vil nok bare ta vare på deg og de tenker nok at de fortsatt vet hva som er best for deg - for eksempel når det gjelder skjermbruk. Men det er jo ikke sant! Du vet selv hva som er best for deg. Det at foreldrene dine oppfører seg sånn som du beskriver her, handler nok egentlig om at de vil det beste for deg men at de er usikre på hvordan de skal oppføre seg rundt deg. Og husk at de har lov å lage visse regler for deg, for de har ansvaret for deg helt frem til du er 18 år gammel.

Du skriver at du kan få dårlig samvittighet når pappa prøver å vise interesse. Det tenker jeg egentlig sier noe om at du har omsorg for han. Du ser at han strever litt og du kjenner at det berører deg. Er ikke det egentlig litt bra? Det gjør at du kjenner at du bryr deg, at du innerst inne er glad i han, hvis ikke hadde du ikke kjent på dårlig samvittighet tror jeg.

Det er nok ikke så lett for foreldrene dine å vite hvordan du vil at dere skal snakke sammen. Du har antageligvis forandret deg du og, uten at du merker det helt. Kanskje trekker du deg mer tilbake enn før? Kanskje snakker du mindre med dem enn før? Kanskje er du mindre fysisk og kosete enn du var før? Det er i alle fall veldig vanlig at sånt skjer med en ungdom etterhvert som man blir 15, 16 år. Det kan hende at foreldrene dine tolker din oppførsel som at du ikke bryr deg om det de sier eller at du er frekk, ennå det ikke er det du mener. Og så ender det gjerne opp med at du blir irettesatt eller de blir sure, istedenfor at du blir lytta til. Kjenner du deg igjen i dette? 

Jeg syns du skal forsøke å si ifra til foreldrene dine om det du går og tenker på. Du må forsøke å si noe om det samtidig som du viser dem at du også vil ta ansvar for at kommunikasjonen skal bli bedre. Du kan for eksempel si til dine foreldre:

“Jeg vet at vi noen ganger blir sure på hverandre og er uenige og det er nok ganske vanlig. Men jeg har lyst til at vi skal snakke sammen på en bedre måte. Jeg vil gjerne fortelle dere hva jeg tenker og mener. Men jeg ønsker at dere lytter til det jeg sier, og viser meg at dere har hørt på meg, selv om dere er uenige eller vil gi meg råd. Jeg skal også være flinkere til å først høre hva dere sier, før jeg svarer dere."

Du må selvfølgelig si de ordene som passer for deg men jeg håper du forstår poenget. Vis dem hvordan du føler, at du vil ha en endring, og ta din del av ansvaret! Slike ting går det også an å skrive i et brev, hvis du tenker at det kunne vært lettere. Du kan evt vise dem svaret mitt her til deg?

Jeg håper dette kan hjelpe deg. Det at du skriver inn hit og er interessert i en endring får meg til å tenke at du har masse omsorg og kjærlighet for foreldrene dine og det er kjempefint. Det å kunne snakke litt sammen når ting blir vanskelig, gjør gjerne at man kommer nærmere hverandre og får det bedre etterpå.

Sjekk også ut noen artikler jeg har lagt ved under, de handler om hvordan man kan snakke med foreldrene sine om vanskelige ting.

Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten