Etter at foreldrene mine skilte seg syns jeg mye synd på dem. Gutt 14

Hei!

Jeg forstår at du blir lei deg, og sikkert også sliten, av å synes så mye synd på foreldrene dine. Når jeg leser det du skriver så tenker jeg at du tar mye ansvar for deres følelser, egentlig for mye ansvar. Grunnen til at jeg tenker dette er at du virker å sette dine egne behov til side for å passe på dem. Det er omsorgsfullt gjort, men det vil nok bare slite deg ut om du fortsetter med det. Og jeg tror egentlig ikke foreldrene dine vil eller trenger at du gjøre det, for det er jo de, som voksne, som har ansvar for deg. Dette ansvaret må du la dem få ha:)

Samtidig skjønner jeg så godt at det føles vanskelig å håndtere at den forelderen du til enhver tid ikke bor hos kanskje er lei seg når du er vekke. Eller er lei seg om du gjør andre ting, som å spille. Mange ungdommer som har skilte foreldre har det som deg. De forteller at de lett får dårlig samvittighet og at de kjenner at de alltid burde vært hos den andre forelderen. Det er rett og slett umulig å føle at man strekker til, for man kan jo ikke dele seg i to. Har du kjent det sånn?

I så fall vil jeg si til deg at det er en helt normal reaksjon, på en vanskelig situasjon. En situasjon du er satt i fordi foreldrene dine skilte seg, og det er ikke din skyld! Og den kan ikke løses ved å fortsette å bekymre seg for foreldre, den kan bare løses ved å akseptere at situasjonen er som den er og ved å stole på at foreldrene dine klarer å ta godt vare på seg selv.

For det er jo voksne som må ta ansvar for at barna har det bra etter en skilsmisse. De må sørge for at barna fortsetter å få være barn og drive med egne ting. Voksne må også ta ansvar for sine egne følelser. De fleste voksne klarer dette ganske godt, selv om de tidligere i skilsmisseforløpet kanskje viste vanskelige og sterke følelser. Jeg vet ikke om det var sånn hos deg, og om det skremte deg? Det kan hende at de reaksjonene foreldrene dine hadde - de var kanskje mye triste og nedfor, kanskje sinte- satt en skikkelig "støkk" i deg deg og oppfører seg som aktive minner i hodet ditt nå, flere år etterpå? Og dermed påvirker de hvordan du tenker og føler, selv om ting har roet seg for foreldrene dine og de har kommet over i andre faser. Det er vanlig at minner om situasjoner med sterke følelser sitter litt fast i kroppen og fortsetter å styre oss.

Så svaret mitt til deg er at du sier til deg selv at foreldrene dine tåler mer enn du tror, og at du vil velge å stole på at de klarer seg bra selv om du ikke er med dem. Kanskje de syns det er deilig å få være alene som voksne og, selv om du er hjemme? Mange voksne trenger tid for seg selv. De liker å være med barna sine så klart, men de liker også å gjøre andre ting for seg selv. Hvis du blir lei deg eller får dårlig samvittighet igjen så bare la følelsen være der. Den vil nok ikke gå bort, men du kan si til deg selv at du ikke trenger å gjøre noe for å "høre på den", for du stoler på foreldrene dine og at de klarer seg bra.

Jeg vil også si til deg at du har rett til og lov til å gjøre dine egne ting og det du liker i ditt ungdomsliv, fremfor at du gjør ting som bare er styrt av dårlig samvittighet eller en redsel for at foreldrene dine skal bli lei seg. Jeg tror foreldrene dine vil det samme for deg og!

Hvis du fortsetter å kjenne deg lei deg så kanskje det vil være godt å få hjelp av noen utenfra til å snakke ordentlig om dette. Har du noen andre familiemedlemmer du stoler på som du kan snakke med? En lærer, eller en venn som også har skilte foreldre? Husk at du også kan kontakte helsesykepleier på skolen din og snakke med han/henne. Helsesykepleier har taushetsplikt og kan hjelpe deg å snakke om hvordan DU har det, og vil se det fra ditt perspektiv.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Skriv gjerne til oss igjen.

Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no