Jeg klarer ikke prate med foreldrene mine, føler de ikke forstår meg

Hei!

Når jeg leser ordene dine tenker jeg at du egentlig beskriver en normal familiesituasjon for ungdommer. Det å føle at foreldrene ikke forstår og at det er vanskelig å prate, det er typisk i den alderen du er i nå. Og selv om det er leit og kanskje irriterende, så er det nesten ikke til å unngå. Man skal kjenne en større avstand til foreldrene i ungdomsåra, det er helt naturlig, fordi man er i gang med å løsrive seg fra dem og bli et mer selvstendig menneske.

Nå vet ikke jeg om du er den første ungdommen i familien din. Eller har du eldre søsken? Hvis du er eldst så husk at mamma og pappa er nybegynnere i å være ungdomsforeldre! Det er ikke så lett, verken for ungdommer eller foreldrene, å vite hvordan man skal snakke sammen da. Du har antageligvis forandret deg du og, uten at du merker det helt. Kanskje trekker du deg mer tilbake enn før? Kanskje snakker du mindre med dem enn før? Kanskje er du mindre kosete enn du var før? Det er i alle fall veldig vanlig at sånt skjer med en ungdommer etter hvert som de blir 13, 14 år.

Det kan hende at foreldrene dine tolker det at du ikke prater så mye med dem lenger som at du ikke bryr deg like mye eller at du er frekk mot dem, selv om det ikke er sånn du mener det. Og så ender det kanskje opp med at du blir irettesatt eller at de blir sure, istedenfor at du blir lytta til. Kjenner du deg igjen i dette? Da er det i så fall ikke rart at det bare blir ennå vanskeligere å prate med dem videre heller.

Jeg syns du skal forsøke å si ifra til foreldrene dine om det du går og tenker på, si det samme som du har skrevet her. Samtidig kan det være lurt at du viser dem at også du vil ta ansvar for at det skal bli lettere å snakke sammen. Du kan for eksempel si noe sånt til dine foreldre:

“Jeg syns noen ganger at det er vanskelig å prate med dere for jeg føler ikke helt at dere forstår meg. Jeg vil egentlig fortelle dere hva jeg tenker på og hva jeg mener om ting men jeg klarer liksom ikke helt å åpne meg. Det hadde vært fint om dere hørte mer på det jeg hadde å si selv om dere var uenige eller ville gi meg beskjeder. Jeg skal også være flinkere til å først høre hva dere sier, før jeg svarer dere."

Du må selvfølgelig si dette på en måte og med de ordene som passer for deg. Men jeg håper du forstår poenget. Si til dem hvordan du føler det, at du vil ha en endring, og ta din del av ansvaret! Slike ting går det også an å skrive i et brev, hvis du tenker at det kunne vært lettere. Du kan evt. vise dem svaret mitt her til deg?

Jeg håper dette kan hjelpe deg. Det at du skriver inn hit får meg til å tenke at du vil prate mer åpent med foreldrene dine enn det dere får gjort nå og det er jo egentlig veldig fint. Det trenger ikke være ofte, men det at du innimellom kan snakke med foreldrene dine om hvordan du har det i livet ditt, gjør gjerne at dere kommer nærmere hverandre, du kan få mer tillit fra de til å gjøre ting, og dere kan få det bedre når dere først er sammen.

Sjekk også ut noen artikler jeg har lagt ved under, de handler om hvordan man kan snakke med foreldrene sine. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no