Foreldrene mine har ikke respekt for mine meninger og det jeg føler.

Hei

Du setter ord på noe jeg tror veldig mange ungdommer kjenner seg igjen i: Når man åpner seg og forteller noe viktig til sine foreldre, så kommer de alt for fort med sine egne meninger uten å sjekke om det passer med det ungdommen trenger. Det er typisk at foreldre kommer med velmenende egne råd når det ungdommen egentlig har behov for er noen som lytter og forstår.

Jeg tror foreldre holder på slik fordi de så gjerne vil føle seg til nytte og til hjelp for ungdommen sin. De vil det beste for ungdommen sin og da tenker de at det beste for ungdommen er det de selv syns er best. Foreldre tror de at de må komme med løsninger og forslag for å være gode foreldre. Men det stemmer jo ikke! Det er dine beskrivelser et veldig godt bevis på. Som du forteller, skulle du ønske at de hørte på deg uansett om dere har ulike meninger. 

Jeg tror også at overgangen fra å ha et barn til å ha en ungdom kan være vanskelig for mange foreldre. Før trengte du mer hjelp og du syns nok foreldrene dine var de beste i verden. Men nå er du mer selvstendig, du har flere egne meninger og jeg vil tro du også utfordrer foreldrene dine litt mer. Kanskje har denne overgangen vært vanskelig for dem? De har jo vært vant til at du er et barn som de passer på og bestemmer over. Mange familier får store diskusjoner og mye krangling i disse overgangene, uten at det er unormalt. Og det går som oftest over hvis man klarer å snakke litt sammen om det som skjer, utenom all kranglingen.

Tror du at du kunne klare å si ifra til foreldrene dine hvor mye det går inn på deg når du opplever at de overkjører deg med meningene sine? Det er viktig at de vet hva du tenker på, så ikke de tror at måten de gjør det på nå funker bra.

Du må fortelle dem akkurat det du har sagt her, nemlig hva du ønsker deg mer av. Det kan være mye lurere å si det, enn å si det de gjør galt. Det kan også være lurt å gi dem litt støtte på at du skjønner at de bare prøver sitt beste. For da går de ikke i forsvar så lett. Du kan f.eks si:

"Jeg setter pris på at dere bryr dere om meg og vil snakke med meg. Jeg vil gjerne at dere skal ta del i livet mitt og i det jeg tenker og føler. Jeg vil at dere skal bli kjent med den jeg er og at dere skal kunne hjelpe meg om jeg har det vanskelig. Men jeg tror det bør skje på en litt annen måte enn sånn det er nå.

Jeg vil at dere lytter mer til det jeg har å si når jeg forteller dere ting. Jeg vil at dere viser mer nysgjerrighet og forståelse når jeg snakker og heller venter med å si deres egne meninger til jeg har fått tenkt litt selv. Det er bedre for meg om dere lytter mer og snakker mindre, selv om dere kanskje er uenige med meg. Da kan jeg få hjelp til å løse problemene mine selv og da kan jeg få hjelp til å snakke om følelsene mine uten å bli vurdert hele tiden. Jeg tror dette ville hjelpe på tryggheten min og at jeg føler meg mer respektert av dere".

Dette er selvsagt bare et forslag fra meg, du må finne dine egne ord. Men jeg håper du forstår poenget. Snakk om det du vil skal endre seg og hvordan. Snakk ut ifra deg selv uten å kritisere det foreldrene dine gjør. Da er det størst sjanse for at de skjønner hva du mener. Hvis du syns det er vanskelig å prate med dem så kan du også skrive dette til dem i et brev eller en sms f.eks. 

Jeg legger også ved noen artikler under her, som har en veldig god trinn-for-trinn beskrivelse av hvordan man kan snakke med foreldre som ikke alltid forstår. Jeg håper dette vil være til nytte for deg og at det kanskje kan hjelpe på veien mot et mer åpent og lyttende forhold mellom deg og foreldrene dine. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten