Føler meg utenfor, ekskludert og ensom

Jente, 13

Jeg har 7 hyggelige og snille venner, men jeg føler at de bare ignorer meg når jeg snakker. De 2 bestevennene mine går alltid bort fra meg uten å si ifra. De er alltid sammen, gjør de samme tingene og snakker nesten ikke med meg. Det er vanskelig fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, foreldrene mine forstår ingenting, jeg føler at vennene mine dømmer meg hele tiden og gjør alltid ting uten meg. Det samme med foreldrene mine, de sier ikke ifra før de drar et sted med lillesøsteren min og gjør noe gøy. Det er vanskelig. Jeg gråter hver kveld, jeg trenger hjelp men finner ingen som forstår meg ordentlig. Jeg hater livet mitt og skolen, det føles ut som om jeg har ingen å være med i friminuttene. De hjelper ikke å snakke med noen. Jeg klarer ikke å snakke med vennene mine heller. Jeg trenger hjelp.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei.

Så leit å høre at du har det sånn i hverdagen din. Det er kanskje en mager trøst, men mange har det som deg innimellom, at de føler seg utenfor, ekskludert og ensomme. Det er lett å forstå at du blir lei deg og at du føler ingen forstår deg.

Har du andre bekymringer du går og fundere på? Om vi bekymrer oss mye, kan det gå utover hvordan vi har det i hverdagen, og kan fort få oss til å føle at ingen lytter eller forstår.

Jeg tenker at det viktigste du kan gjøre er å snakke med både foreldrene dine og vennene dine om hvordan du føler det. Da vil jeg råde deg til å snakke om hvordan du opplever det, ikke hva de andre gjør eller sier.

Du kan f.eks si til mamma og pappa at du blir lei deg når de drar av gårde uten å si ifra og at du føler deg litt utenfor. Du kan si at du har lyst å være med, ihvertfall få tilbudet og at det betyr mye for deg..

Du kan også snakke med vennene dine og si at du føler deg litt utenfor og at du liker de godt og gjerne vil være sammen med de. Da har du sagt hvordan du føler det uten at du anklager de for noe.

Du skriver at du helst ikke vil snakke med noen om dette, men det er egentlig det eneste som kan gi deg en liten løsning på problemet.

Jeg synes ikke du skal gå rundt og være så mye lei deg, det er vanskelig å bære alene. Da trenger du gode voksne du kan stole på og få støtte av. Om du synes det er vanskelig å snakke med foreldrene dine, kan du ta kontakt med feks helsesykepleier på skolen.

Håper du finner ut av det og får det bedre etterhvert, jeg heier på deg.

Med vennlig hilsen helsesykepleieren

Besvart: 28.9.2021