Moren min respekterer meg ikke og hun forstår meg ikke. Jeg blir taus.

Hei!

Jeg skjønner godt at det er vanskelig for deg å være åpen med foreldrene dine når de ikke viser deg forståelse og støtte. Det er ikke rart at deres kritikk får deg til å lukke deg og snakke mindre med dem.

Når moren din sa det hun sa etter diskusjonen dere hadde om legeerklæringen, så kan jeg tenke meg at du ble såra. "Det kokte", skriver du. Da ble du kanskje også sint på henne for at hun ikke klarte å forstå bedre hvordan det var med deg, skolesituasjonen og med helsa di?

Jeg kan tenke meg at moren din synes situasjonen var vanskelig og at det var derfor hun sa det hun sa. Jeg tror ikke hun tenkte seg så godt om. Det gjør man gjerne ikke når man har mange sterke følelser inni seg. Kanskje ble hun frustrert over sin egen måte å håndtere situasjonen på som forelder? Eller bekymra for hvordan det vil gå med eksamen din? Kanskje ble hun usikker på hva hun burde gjøre videre? Kanskje følte hun ikke at hun nådde helt inn til deg? Det kan være mange grunner, men det er uansett lett å legge kritikken over på andre når man blir usikker eller frustrert. Det er litt det hun gjorde når hun sa: "hvis du faktisk øvde og ikke bare satt der, så.."

Så, hva gjør du nå?

Jeg vet at du ikke har så lyst til å prate mer med henne. Men jeg synes likevel at du skal forsøke å si ifra til moren din om det du går og tenker på. Si det en gang det er rolig imellom dere og det ikke er krangling om noe fra før. Da kan det bli lettere å høre. Du kan for eksempel si noe sånt:

“Mamma, jeg syns noen ganger at det er vanskelig å prate med deg for jeg føler ikke helt at du forstår meg, sånn jeg har det inni meg. Jeg vil egentlig fortelle deg mer om hva jeg tenker på og føler men jeg klarer det ikke når jeg føler at jeg bare får kritikk fra deg hver gang vi snakker sammen. Det hadde vært fint om du hørte mer på det jeg hadde å si først, og la meg finne ut av ting, selv om du er uenig eller vil gi meg beskjeder."

Du må selvfølgelig si dette på en måte og med de ordene som passer for deg. Men jeg håper du forstår poenget. Si til mamma hvordan du føler det og at du vil ha en endring. Slike ting går det også an å skrive i et brev, hvis du tenker at det kunne vært lettere. Du kan evt. vise mamma svaret mitt her til deg?

Jeg håper dette kan hjelpe deg. Det at du skriver inn hit får meg til å tenke at du vil prate mer åpent med mamma (og kanskje begge foreldrene dine) enn det dere får gjort nå. Det er jo egentlig veldig fint. Det trenger ikke være ofte, men det at du innimellom kan snakke med foreldrene dine om hvordan du har det i livet ditt, gjør gjerne at dere kommer nærmere hverandre. Du kan også få mer tillit fra dem til å gjøre ting, og dere kan få det bedre når dere først er sammen. Da kan de også hjelpe deg bedre når du skal ordne slike ting som en legeerklæring.

Sjekk også ut noen artikler jeg har lagt ved under, de handler om hvordan man kan snakke med foreldrene sine. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no