Stefaren min slår, dytter og klyper. Liker meg ikke hos mamma.

Hei

Dette høres ikke noe greit ut og jeg blir bekymra for deg når jeg leser det du skriver. Selv om du flyttet fra pappa til mamma for å få det bedre på skolen, så høres det ut som du har fått det mye verre på hjemmebane. Og slik kan det ikke fortsette! Stefaren din utsetter deg for vold når han slår, dytter og klyper deg. Og dersom moren din ikke gjør noe med det, og i tillegg sier nedlatende ting til deg hele tiden, så blir du i tillegg utsatt for psykisk vold. Psykisk vold kan være blikk, kroppsspråk, krenkende ord, latterliggjøring og trusler. Hvis du over tid føler deg krenket av mamma og stefar og ikke føler deg trygg hjemme, skal du ta det på alvor. Det er du som vet best om det du opplever er greit eller ikke. Du kan lese mer i denne artikkelen om hva vi på ung kategoriserer som vold.

Det er typisk at den som blir utsatt for vold forsøker å være pliktoppfyllende og grei slik at volden skal slutte, slik du forteller at du prøver å være. Men det er ikke ditt ansvar alene at stemningen hjemme er god og det er ikke greit at mamma og stefar gir deg skylda og sier at du ødelegger alt. Det er ikke sant at du ødelegger alt! Det er de voksne sitt ansvar å gjøre det trygt for barna/ungdommene som bor i huset.

Du skriver at du ikke vil si dette til noen fordi det kan virke som du synes synd på deg selv. Jeg forstår at det er vanskelig men jeg mener at du bør fortelle dette til noen andre voksne. Det er ikke å sladre eller klage, det er en måte å beskytte seg selv og stå opp for seg og sine grenser på.

Hvis du lever lenge med vold kan gjøre deg mer redd, gi deg mer skyldfølelse og skam og det kan gå utover ditt selvbilde. Det kan gi deg problemer som søvnvansker, konsentrasjonsproblemer og angst. Det fortjener du ikke så du bør ta vare på deg selv og si ifra til noen nå! 

Du skriver at du har et godt forhold til pappa. Kan du snakke med han? Hvis pappa får vite om hva som skjer hjemme hos mamma så har han plikt til å avverge det og hjelpe deg så du får det bedre. Du kan eventuelt også snakke med en annen voksen i familien som du føler deg trygg på. Eller en lærer, trener eller foreldrene til en venn. Jeg tror at uansett hvilken voksen du snakker med så vil de ikke tenke at du sier ifra fordi du syns synd på deg selv. Jeg tror at de vil tenke at du er modig som tør å si ifra og jeg tror og håper at du vil bli tatt på alvor og at de hjelper deg. 

Du kan også gå til helsesykepleier på skolen din og snakke fortrolig med han/henne. Helsesykepleier er vant til å snakke med barn/ungdommer som opplever konflikter lignende den du forteller om her. Helsesykepleier vil samarbeide med deg og finne en måte å ta tak i dette på sammen med deg og er opptatt av ditt beste! Jeg håper det kan finnes en mulighet for at du får fortsette på skolen du liker så godt samtidig som bosituasjonen din endrer seg så du slipper volden.  

Du kan også ringe anonymt til barnevernet og diskutere saken med dem, og få råd til hva du bør gjøre videre. 

Det var fint at du skrev inn til oss på ung og fortalte hvordan du har det. Jeg håper du finner mot til å si ifra til noen voksne rundt deg hvordan du har det slik at du kan få det bedre.  

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!!

Vennlig hilsen familieterapeuten